Transpersoners menneskerettighetsvern

Av Hanne Bjurstrøm (Likestillings- og diskrimineringsombud) og Adele Matheson Mestad (direktør Norges institusjon for menneskerettigheter).

Les rapporten «Seksuell orientering, kjønnsmangfold og levekår» her.

I undersøkelsen oppgir transpersoner blant annet å oftere bli utsatt for diskriminering og trakassering enn befolkningen ellers. Om lag en av tre transpersoner oppgir å ha blitt utsatt for seksuelle overgrep. En av fire har fått direkte trusler om vold. Over tretti prosent oppgir å ha forsøkt å ta livet sitt.

Funnene gir grunn til bekymring for transpersoners menneskerettighetssituasjon.

Transpersoners rettigheter, og spørsmål rundt disse, har vært tema i norsk samfunnsdebatt de siste årene. Sett fra våre ståsteder som nasjonal menneskerettighetsinstitusjon (NIM) og likestillings- og diskrimineringsombud (LDO), synes enkelte av de menneskerettslige sidene av spørsmålene som diskuteres likevel å være underkommuniserte. Debatten om transpersoners menneskerettigheter må handle om nettopp det – de grunnleggende rettighetene for de av oss som bryter med samfunnets normer for kjønn.

Transpersoner har, som alle andre, grunnleggende rettigheter som staten er forpliktet til å sikre. Staten har blant annet en menneskerettslig plikt til å verne transpersoner mot diskriminering, hatkriminalitet og hatefulle ytringer. Denne plikten følger blant annet av Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) og FNs konvensjon for sivile og politiske rettigheter.

Noen menneskerettighetsspørsmål er særlig viktige for at transpersoner skal kunne leve livene sine fullt ut. Et slikt eksempel er retten til å få kjønnsidentiteten sin anerkjent av staten. Allerede i 2002 kom EMD i saken Christine Goodwin mot Storbritannia til at staten har plikt til å anerkjenne kjønnsidentiteten til personer som har gjennomgått kjønnsbekreftende behandling. Domstolen har også slått fast at en persons kjønnsidentitet faller inn under retten til privatliv etter EMK artikkel 8.

Siden Goodwin-dommen har også medisinske vilkår for å endre ens juridiske kjønn vært tema for EMD. I 2017 kom EMD til at vilkår om sterilisering for å endre juridisk kjønn er i strid med retten til privatliv etter EMK artikkel 8. Domstolen har opprettholdt dette standpunktet i flere dommer, senest i en sak mot Romania i år.

Utviklingen i norsk lovgivning

Økt kunnskap og oppmerksomhet om transpersoners rettigheter har bidratt til endringer i norsk lovgivning. I 2014 ble kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk tatt inn i diskrimineringslovgivningen, og ga transpersoner et eksplisitt vern mot diskriminering og trakassering.

Så sent som i 2016 fikk vi lov om endring av juridisk kjønn, som gir enhver rett til å endre sitt juridiske kjønn ved selvbestemmelse, slik at det blir i samsvar med ens kjønnsidentitet (så fremt man identifiserer seg som enten kvinne eller mann). Med denne loven utgikk kravet om fjerning av reproduktive organer for å kunne endre juridisk kjønn.

Høsten 2020 vedtok Stortinget å innlemme kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk som vernede diskrimineringsgrunnlag i straffeloven. Det innebærer i praksis at transpersoner har fått eksplisitt vern etter bestemmelsene i straffeloven om hatkriminalitet og hatefulle ytringer, på samme måte som blant annet homofile, personer med funksjonsnedsettelser, og etniske og religiøse minoriteter. Lovendringen bidrar til å oppfylle statens menneskerettslige plikt til å verne transpersoner mot hatkriminalitet og hatefulle ytringer.

Norge som rettighetsforkjemper

Temaet for årets Pride er internasjonal solidaritet. Flere steder i Europa ser vi en økende motstand mot lhbt-personers rettigheter, blant annet i Ungarn og Polen. Utviklingen er en grim påminnelse om at hardt opparbeidede rettigheter raskt kan viskes bort, og at ingen kamper er vunnet for godt. Derfor er det viktig at Norge går foran i kampen for lhbt-rettigheter, herunder retten til å leve med den kjønnsidentiteten man har. Det gjelder både ute i verden – og her hjemme. Levekårsundersøkelsen bekrefter at heller ikke Norge er i mål.

I takt med at flere transpersoner har gått foran og gjort krav på rettighetene sine, har utviklingen på feltet skutt fart. På noen områder skjer utviklingen så raskt at kunnskap, holdninger og regelverk ikke alltid holder tritt. Dette gjenspeiles også til tider i debatten, både i dens form og innhold. Hva rettighetene innebærer i praksis, og hvordan ulike rettigheter skal balanseres, kan vi godt diskutere. Det er slik vi som samfunn beveger oss fremover. Samtidig ønsker vi å minne om at diskusjonen må ta utgangspunkt i at retten til å leve med kjønnsidentiteten man har, uten å bli diskriminert av den grunn, er en grunnleggende menneskerettighet.

Vi ønsker alle en fortsatt god pridefeiring.