Koronakommisjonen legger NIMs rapport til grunn for menneskerettslige vurderinger

En av myndighetenes aller viktigste menneskerettslige forpliktelser under en krise er å sikre liv og helse. Kommisjonen fremholder at myndighetenes håndtering av pandemien har samlet sett vært god. I en krevende situasjon for landet har myndighetene tatt beslutninger som har vært avgjørende for hvordan krisen har utviklet seg.

Kommisjonen har vurdert en rekke spørsmål knyttet til pandemihåndteringen opp imot menneskerettighetene og generelle rettsstatsprinsipper. Kommisjonen kritiserer myndighetene for manglende vurderinger i den tidlige fasen av pandemien av om sentrale og kommunale vedtak var forenlige med menneskerettslige krav. Kommisjonen fremholder at det bedret seg utover i pandemien.

Kommisjonen gjør viktige påpekninger knyttet til ivaretakelsen av rettighetene til enkelte sårbare grupper, i tråd med NIMs innspill til kommisjonen. Kommisjonen gir sentrale påpekninger blant annet om at:

• Det ikke ble foretatt tilstrekkelige konsekvensutredninger knyttet til stengingen av skoler, blant annet med tanke på hvordan dette ville påvirke myndighetenes evne til å beskytte barn mot vold og overgrep.
• Mange norske kommuner ser ut til å ha innført besøksrestriksjoner i omsorgsboliger for eldre og/eller personer med nedsatt funksjonsevne uten å ha hjemmel til det og uten å ha foretatt de nødvendige juridiske vurderinger i forkant. Kommisjonens funn på dette punktet er alvorlige, og den konkluderer med at kommunene ikke har ivaretatt rettsikkerheten og rettighetene til mange personer i denne gruppen.
• Det var til dels svært inngripende tiltak som ble iverksatt i norske fengsel i tiden etter 12. mars 2020. Det ble besluttet å automatisk utelukke alle nyinnsatte fra fellesskapet i 14 dager. Dette tiltaket hadde ikke tilstrekkelig klar hjemmel i straffegjennomføringsloven.
• Flere kommuner fattet vedtak om karantene ved innreise til kommunen. Hjemmelsgrunnlaget for kommunenes vedtak om innreisekarantene kan i beste fall karakteriseres som tvilsomt. Samtidig var det et krevende juridisk landskap for kommunene å navigere i.

Når det gjelder spørsmål knyttet til rettsstat og demokrati fremholder kommisjonen at regjeringens opprinnelige forslag til koronalov gikk for langt i å overføre myndighet til regjeringen. Loven ble forbedret betydelig gjennom stortingsbehandling etter innspill fra noen høringsinstanser, slik at fullmaktene loven gav både tok hensyn til Stortingets rolle som lovgiver og regjeringens behov for raske løsninger i en krisetid.

Med henblikk på hvordan saksbehandlingen ved ulike myndighetsbeslutninger grep inn i menneskerettighetene, fremholder kommisjonen blant annet at:

• Tradisjonen med å sende lovforslag og forskriftsforslag på høring, er en grunnmur i det norske demokratiet. Kommisjonen mener det er en svakhet at regjeringen og departementene i liten grad har sørget for høringer når de har besluttet statlige smitteverntiltak med grunnlag i smittevernloven § 7-12. Verken hytteforbudet eller forskrift om digital smittesporing ble sendt på høring før de ble vedtatt. Under koronakrisen har det til tider vært et spenningsforhold mellom behovet for å få på plass regelverk raskt og behovet for en god demokratisk høringsprosess. NIM anerkjenner at det enkelte ganger har vært behov for å iverksette tiltak raskt. Kommisjonen mener imidlertid at høring, eventuelt etterfølgende høring, kunne bidratt til nødvendige korrigerer og at myndighetene skulle ha lagt til rette for dette.
• Kommisjonen mener at regjeringen burde sikret grundigere vurderinger opp mot Grunnloven og menneskerettighetene når de benyttet fullmakten i smittevernloven § 7-12.
• Avveininger og vurderinger opp mot Grunnloven, internasjonale forpliktelser og menneskerettighetene ble i ingen, eller i svært liten grad, dokumentert før til dels svært inngripende regler ble innført.
• Ved kommunale, lokale vedtak som grep inn i menneskerettslige rettigheter, er det et gjennomgående trekk at vedtakene ikke inneholder vurderinger av forholdet til menneskerettighetene. Vedtakene inneholder i stor grad heller ikke en vurdering av fordeler og ulemper med tiltakene. Det gjør det nærmest umulig for innbyggerne å vurdere forholdsmessigheten av smitteverntiltakene på en tilfredsstillende måte.

NIMs rapport om  «Ivaretakelsen av menneskerettighetene ved håndteringen av utbruddet av covid-19» er tilgjengelig her.