Henrik Ibsen: Fremragende forfatter, fraværende farmasøyt

Henrik Ibsen er verdens mest spilte dramatiker etter William Shakespeare. Han blir ofte omtalt som «det moderne dramaets far» og har inspirert andre kunstnere som George Bernhard Shaw, Oscar Wilde og James Joyce. Dramaet Et dukkehjem er filmatisert et utall ganger på mange språk og spilles fortsatt på teatre over hele verden, og Peer Gynt er blitt arketypen på en storløgner med personlighet som en løk.

Han var langt forut for sin tid på flere felt, som kvinnens stilling i samfunnet, varsling om miljøforurensning og mentale plager. Dr. Stockmann i En folkefiende er varsleren som oppdager at forurenset vann i byens kurbad utgjør en stor helsetrussel for alle som oppsøker det. Presten Brand er kristenfundamentalisten som lar ideologien være viktigere enn menneskeliv. Ikoniske og engasjerende skikkelser, alle sammen.

Men da professor Anne Gerd Granås ved Farmasøytisk institutt på Universitetet i Oslo (UiO) skulle lete etter apotek-henvisninger i Ibsens diktning, ble hun forbauset: Det var nemlig lite å finne, til tross for at unge Henrik jobbet på apotek i seks år.

Farmasien er nesten fraværende

Det var UiO og Nationaltheatret som utfordret professor Granås og tre andre forskere til å analysere i hvilken grad man finner spor etter apoteket og naturvitenskapen i Ibsens diktning. Arrangementet var en del av Forskningsdagene i 2018. Anne Gerd Granås, biologen Dag O. Hessen, Ibsen-eksperten Giuliano D'Amico og litteraturviteren Drude von der Fehr diskuterte temaet under et frokostmøte som var svært godt besøkt.

– Utgangspunktet er at Henrik Ibsen reiste fra hjembyen Skien til Grimstad for å gå i apotekerlære da han var bare 15 år gammel, i 1843. Der ble han altså i seks år, og han var på nippet til å ta eksamen artium for å bli student ved Universitetet i Oslo. Men til tross for at Ibsen må ha møtt utallige mennesker og menneskeskjebner i løpet av disse seks årene, er henvisninger til apotekenes og farmasiens verden nesten fullstendig fraværende i Ibsens litteratur. Det synes jeg rett og slett er litt rart, forteller professor Granås til Titan.uio.no.

Rett skal være rett: Skikkelsen Dr. Stockmann i En folkefiende kan være inspirert av apotekeren Harald Thaulow, som etablerte Løveapoteket i Oslo i 1842 og satt i styret for Christiania Dampkjøkken. Dampkjøkkenet lagde og serverte middager til fattigfolk, og Ibsen spiste der av og til før han begynte å leve av sine litterære verker.

– Henrik Thaulow var bekymret over både hygienen og maten ved Dampkjøkkenet, som han mente var altfor dårlig. Han holdt flammende taler om dette på i alle fall to generalforsamlinger, og på den ene ropte han ut at «Den rå masse kan ingen stå imot!» og «Dere kan gå i skammekroken alle sammen!», forteller Granås.

Dette likner mye på dr. Stockmanns sentrale tale under et rabaldermøte hjemme hos kaptein Horster i En folkefiende. På møtet forsøker Stockmann å advare forsamlingen om forurensning ved småbyens kurbad, men han blir isteden utskjelt av folk som vil tape penger hvis forurensningene blir offentlig kjent.

– Gjorde alt galt!

Professor Granås er forøvrig ikke imponert over dr. Stockmanns håndtering av saken når han først får mistanke om en alvorlig forurensning i byens kurbad.

– Hvis jeg skal se på dette med forskerøyne, må jeg si at han gjorde alt galt! For det første: Han varslet ikke badegjestene som sto i fare for å bli syke. Han gikk isteden i dager og uker og ventet på å få svar på vannprøven han hadde sendt inn til analyse. For det andre: Han tok bare én prøve! Det er virkelig ille, for tenk om akkurat dette ene prøveglasset hadde vært skittent! Dr. Stockmann hadde rett og slett dårlig faglig dekning for påstandene om forurensning, påpeker Granås.

Og her stopper referansene

Henrik Ibsen berører så vidt apotekenes verden også i Gengangere, der det antydes at hovedpersonen Osvald har arvet syfilis fra sin ryggesløse far. Apotekere flest kvier seg forøvrig for å tro på at fru kammerherre Alving kan ha smittet barnet under graviditeten og deretter levd i 27 år uten tegn til syfilitisk sykdom, så også der bommet Ibsen.

Og her stopper Ibsens referanser til apotekenes verden. Verkene hans inneholder tilsammen kanskje et titalls lege-skikkelser, men apotekenes verden – som han må ha kjent godt – er det få spor etter.

– Vi som er farmasøyter og apotekere vet jo at det kommer spennende menneskeskjebner inn av døra hver eneste dag. Vi må anta at Ibsen satt mye på bakrommet på apoteket i Grimstad og lagde kremer, salver og miksturer. I apoteket måtte Ibsen også tilegne seg god kjennskap til latinske navn på medisinplanter og oppskrifter for tilberedning av legemidler i farmakopeen, en bok som siden 1498 har angitt kvalitetskrav på legemidler. Det må jo ha vært spennende, mener Granås.

– Men vi finner bare noen få spor av medisinske planter i Ibsen sine verk, for eksempel metaforiske henvisninger til islandslav i Kjærlighedens Komedie, brukt til å kurere hoste og forkjølelse.

– Ibsen har også stått ved disken og gitt råd til folk som ba om hjelp mot diaré, forstoppelse, hudinfeksjoner, hoste og lungesyke, infeksjoner, smerter, og syfilis, for å nevne noe. Hvor ble det av alle disse historiene? undrer professor Granås. Selv om han hadde taushetsplikt, ville han hatt utallige historier å fortelle om folks hverdagsliv, sykdommer og ikke minst alkoholforbruk.

Forfattere som lot seg inspirere

Verdenslitteraturen er ellers full av forfattere som har brukt egne erfaringer fra ungdomstiden, også fra farmasøytenes verden.  Den britiske krimdronningen Agatha Christie jobbet for eksempel på apotek i årene før hun utga sin første bok, The Mysterious Affair at Styles. Den bakgrunnen er svært godt synlig i alle giftmordene som forekommer i bøkene hennes.

– For ikke å snakke om Inger Hagerup i diktet Min onkel triller piller på byens apotek. "Han er så tynn og trist og blek og triller hvite piller.» Selv er jeg glad i Anne Holt, som i kriminalromanen Det som er mitt fra 2001 konsulterer apotekeren på Tåsen om et stoff som muligens har vært brukt for å ta livet av barna i handlingen, forteller Granås.

– Og J. K. Rowling er en mester på å sette stemningen! Når Harry Potter og Hermine Grang bruker mortere og pistiller til å lage magiske potions, er beskrivelsene hentet nokså rett fra gamle dagers galeniske farmasi og farmakognosi, tilføyer hun.

Patrick Süskind kunne neppe ha skrevet romanen Parfymen (Perfume: The story of a Murderer), som handler om en besatt mann som på 1700-tallet vil ekstrahere og bevare lukten av vakre unge kvinner, uten inngående kjennskap til parfymefaget – som på den tiden var knyttet til apotekene. Selv William Shakespeare drar inn en farmasøyt (apothecary) i tredje akt av Romeo og Julie: «Here's to my love! O true apothecary! Thy drugs are quick. Thus with a kiss I die.”

Dette er gode eksempler på hva Ibsen kunne ha plukket opp og brukt, kommenterer Granås. Og hvis du ønsker flere eksempler, har Bente Rasch ved Farmasøytisk institutt lagd en fyldig oversikt over farmasøyter som forekommer i verdenslitteraturen.

Hardt slag for et språkmenneske

Henrik Ibsen hadde for så vidt mye annet å skrive om, men professor Granås synes likevel at de fraværende apotek-referansene i verkene hans er nokså mystisk. Hvorfor ble det slik?

– Det får vi nok aldri vite. Men vi vet jo at Ibsen reiste til Oslo for å ta artium, etter å ha avsluttet tiden som apoteklærling, for å få det nødvendige vitnemålet for å bli student ved Universitetet i Oslo.  Så strøk han – av alle ting – i gresk og aritmetikk! Det må ha vært et hardt slag for et språkmenneske å stryke i språk, påpeker Granås.

Henrik Ibsen forlot også en selvpåført skandale da han reiste fra Grimstad for å satse på forfatterskapet og dramaet. I Grimstad hadde 18-årige Henrik nemlig «satt barn på» tjenestepiken i apotekergården, Else Sophie Birkedalen, som var ti år eldre enn ham. Den senere så berømte forfatteren vedkjente seg farskapet, men ville aldri senere ha noe med sønnen å gjøre, bortsett fra at han betalte bidrag frem til gutten var 14 år.

– Henrik Ibsen var en fremragende kunstner, som var langt forut for sin tid på mange områder. Men det må være lov å være litt forbauset over at han forlot apotekene og farmasien så grundig som han gjorde. Det var nok forfatter han skulle bli, oppsummerer Anne Gerd Granås.