Av Elisabeth Ege, direktør Akan kompetansesenter

«Jeg var jo for fader sykepleier. Jeg planla jo ikke at jeg skulle bli avhengig og ødelegge livet mitt, det var ikke det som var planen. Men det var sånn det ble.» Dette forteller en av informantene i Akan-rapporten «Du, av alle» (Oda Sjøvoll 2016), en rapport basert på intervjuer med ti sykepleiere som har mistet autorisasjonen sin fordi de har stjålet og brukt medikamenter fra arbeidsplassen.

Utgangspunktet kan være vanlige hendelser i livet som gjør at det føles et nummer for stort. Tabletter eller rusmidler blir løsningen for å håndtere livet og jobben.

Nesten 1 av 7 av henvendelser veiledning kom i fjor fra helse- og sosial, og majoriteten handlet om bekymringer knyttet til enkeltpersoner. De fleste samtalene dreide seg om alkohol, men også illegale rusmidler, medikamenter og spill.

Misbruk av rusmidler er uforenelig med helsepersonells yrkesutøvelse. Men det er også alvorlig at menneskers liv blir ødelagt på grunn av rus.  

Øk innsatsen på forebygging

Vi vet at mange helseinstitusjoner jobber svært bra med bevisstgjøring og forebygging. Allikevel er vårt råd å øke innsatsen på forebygging. Arbeidsplassen er mer enn bare en jobb. Det er plass hvor relasjoner skapes, og det er en unik arena for forebygging av rus- og avhengighetsproblematikk. Alle virksomheter har sin egen kultur, klare roller og rammer for hva som er akseptabelt og uakseptabelt. Helsepersonell er omfattet av en egen lov og en forskrift om pliktmessig avhold.  Eksempelvis skal helsepersonell som inntar legemidler som kan gi en påvirkning snarest orientere sin arbeidsgiver om dette.

Selve arbeidstilknytningen er for mange en sterk motivasjon til endring. Det er god forebygging å ta opp temaet på jobben; hvordan håndterer vi bekymringer knyttet rusmiddelbruk? Hvordan håndterer vi ansatte som er i ferd med eller allerede har utviklet problematisk bruk? Hvem har ansvar for hva i slike situasjoner? Ved å snakke om dette, nedfelle rammene i en policy som gjøres kjent for ansatte, skapes forutsigbarhet for alle, og ledere vil vite hva som forventes av dem.

Var det virkelig ingen ledere eller kollegaer av de som mistet autorisasjonen på grunn av rusmisbruk som merket noe på veien? Jo, antagelig. Vi erfarer at det å ta tak i bekymringer oppleves av mange som vanskelig. Frykten for å ta feil hindrer mange i å ta det vi kaller ‘den nødvendige samtalen’. Og i autorisasjonsbaserte yrker synes denne frykten å være ekstra stor fordi fallhøyden for den det gjelder blir ekstra stor. Grunnlaget for yrkesutøvelsen blir borte. Men leders oppgave er å reagere på endringer som fører til negative konsekvenser for arbeidssituasjonen. Jo tidligere leder reagerer, desto bedre.

Å møte de som utvikler et problem på en god måte er både god personalhåndtering og god forebygging. Informantene i Akan-studien finner det helt legitimt både å miste jobb og autorisasjon. Felles for alle er at måten de ble møtt på da det de hadde gjort kom for en dag, har hatt avgjørende betydning for hvordan de har det i dag. Dette er et funn som gjelder uavhengig av bransje og rusmiddel.

Det finnes løsninger som sørger for at både den som har et avhengighetsproblem og arbeidsgiver kan komme ut på en god måte. Vår anbefaling er å tilby en individuell Akan-avtale kombinert med tett oppfølging og tilpasset behandling. Noen ganger er oppsigelse eller avskjed uunngåelig, men også da må leder møte ansatt med respekt og medmenneskelighet.

Ofte merker kolleger problemene lenge før leder. Dersom du vet at din kollega blir ivaretatt, blir det ikke da også lettere å si ifra når du merker noe?  

Forebygging øker både pasientsikkerheten og ivaretar ansatte.