Unge akademikere vil hindre forskerflukt

Av: Gunn Kvalsvik, Kifinfo

Det er ikke bare de yngre akademikerne som innså at utviklingen gikk i feil retning. Også våre folkevalgte forsto utfordringen, og stod derfor på sidelinjen og heiet da akademia og forskere i 2015 besluttet å etablere en sammenslutning bestående av unge akademikere. Mandatet var både å løfte frem utfordringer og gi råd til endring.

Sammenslutningen fikk navnet Akademiet for yngre forskere (AYF), og kanskje ikke så rart dukket det parallelt opp lignende sammenslutninger i flere land i den vestlige verden.

I dag ledes AYF av Nils Hallvard Korsvoll. Han sier at deres viktigste politiske saker er å finne løsninger som gjør at forskere ikke forlater en akademisk karriere.

Særlig opptatt av midlertidige stillinger

AYF består i dag av 43 yngre forskere. Kriteriet for å være med er at du er under 40 år ved opptak. Selve rekrutteringen foregår ved at man søker om å bli tatt opp, og både fagbakgrunn og motivasjon blir presentert.

Vervet er populært, og under siste runde var det hele 50 søkere til 13 ledige plasser.

En av de heldige som slapp gjennom nåløyet under siste opptak var Ingvild Reymert. Hun er faggruppeleder ved Handelshøyskolen på OsloMet, er statsviter og forsker på forskningspolitikk.

– Min doktorgrad tok for seg prosessene rundt rekruttering til professorstillinger, så dette feltet interesserer meg både faglig og personlig. 

– Hva er det som særlig opptar deg?

– En ting jeg er spesielt opptatt av er graden av midlertidige stillinger i akademia, som er et stort og alvorlig problem.

– Konsekvensene er ikke bare store for de som opplever en usikker arbeidshverdag, men det skaper også mønstre på et strukturelt plan, sier Reymert.

Sårbar likestilling

Det nyvalgte medlemmet i AYF sier at mønstrene og konsekvensene varierer litt mellom fagdisiplinene, men at særlig kjønnslikestillingen blir sårbar, gitt premissene i dagens akademiske landskap.

– Akademisk sektor er mannsdominert, og når man klatrer oppover i karrieresystemet blir det færre og færre kvinner. Det handler om prioriteringer. Dette er ikke noe nytt, det at kvinner og menn har ulike utfordringer ble blant annet satt søkelys på i Norge av Elisabeth L’Orange Fürst allerede i 1988.

Fürst viste at kvinner og menn ble ulikt vurdert i ansettelsesprosesser, i dag mener Reymert at den skjeve kjønnsbalansen handler om tid og prioriteringer. Kvinner som får barn prioriterer annerledes enn menn, noe som selvsagt også handler om fordeling av oppgaver i hjemmet og familiepolitikk.

– Kan du forklare hvilke strukturer i akademia som virker særlig kjønnsdiskriminerende?

– Det ene er kravet om å reise ut for å jobbe ved andre universiteter. Noe som særlig blir forventet av unge, og som ofte er et krav for å senere få en fast ansettelse. Det er også et større krav til å vise til en lang publiseringsliste noe som i praksis betyr at arbeidsdagene er langt mer enn vanlig tid. Begge deler gjør det vanskelig å balansere inn et familieliv.

Les hele saken hos Kifinfo