Norges idrettshøgskole

Toppidrett som vaskemiddel

Del

Stater med tvilsomt ry vil gjerne arrangere store idrettsbegivenheter som OL og fotball-VM for å pynte på omdømmet. De tyr til sportsvasking.

  • Hvordan kan ledere i idrett og politikk tillate at idretten blir brukt på denne måten?
  • Må det en boikott til for at lederne skal forstå alvoret?

Store idrettsbegivenheter som OL eller fotball-VM fanger verdens oppmerksomhet. Over en milliard mennesker følger arrangementene. Budskapene derfra kan nå hele verden. Slik blir begivenhetene viktige for parter med helt andre interesser enn de idrettslige. Det kan være utfordrende.  

Styrker imaget

Kommersielle aktører utnytter mulighetene til markedsføring, noen ganger på problematisk vis. Idrett, spesielt fotball, har lenge hatt prioritet hos ølprodusenter. Øl-logo på spillerdrakten skal skape lojalitet hos framtidige konsumenter.

Politiske og ideologiske interesser håndterer markedsføringen på mer subtilt vis. Store arrangement kan være viktige middel for stater som vil styrke sitt image. Gjennom grandiose seremonier, høyteknologiske anlegg og suksess på hjemmebane ønsker byer og land å framstå i et positivt lys.  

Velbrukt knep

Å bygge omdømme gjennom idrett er ikke nødvendigvis galt. Norske arrangement som Lillehammer-OL i 1994, de årlige Bislett Games eller bryte-VM i Oslo i 2021, handler også om å vise våre kvaliteter som arrangør og som land.

Utfordringene oppstår når stater bruker arrangementene systematisk for å dekke over problematiske sider ved seg selv. Toppidretten blir brukt til å renvaske et skittent rykte.

Sportsvasking er et nytt begrep, men en gammel praksis. Historiske eksempler kan være Berlin-OL i 1936 der Hitler organiserte et gigantisk propagandashow for nazismen, eller Moskva-OL i 1980 med en åpningsseremoni full av kommunistisk symbolbruk.

I dag handler diskusjonene om to arrangement i 2022: Vinter-OL i Beijing og fotball-VM i Qatar. Begge arrangørstater blir anklaget for betydelige brudd på menneskerettighetene. Amnesty-rapportene er urovekkende. I Kina handler det blant annet om undertrykking den muslimske minoriteten uigurene, i Qatar om kynisk utnytting av fattige gjestearbeidere.  

Solgt til høystbydende

Spørsmålene melder seg umiddelbart. Hvordan kan organisasjoner som skal forvalte idrettens verdier tildele så viktige arrangement til totalitære regimer som bryter menneskerettighetene?

Og kan virkelig norsk idrett, tuftet på verdier som inkludering, fellesskap og respekt, ta del i slike arrangement?

Organisasjoner som IOC og FIFA har lenge svevd i en internasjonal sfære uten kritisk innsyn og har hatt betydelige utfordringer med korrupsjon. Arrangementer har blitt solgt til høystbydende.

Omdømmekriser for IOC og supporteropprør mot FIFA har presset fram endring. Blant annet må enhver arrangementssøknad bli fulgt av en rapport om menneskerettighetssituasjonen i søkerlandet. Slik sett er utviklingen positiv. 

Boikott?

Utfordringen i dag er arrangementene som allerede er tildelt – til Beijing og Qatar. Hva bør idretten gjøre?

En blank boikott er en mulighet. Forskning på boikottaksjoner viser imidlertid at det er krevende å skape endring (Gomez 2018, Felbermayr et al. 2020). Utover å markere eget standpunkt, får enkeltnasjoner lite til alene.

Kollektive boikottaksjoner over tid, som for eksempel mot apartheidregimet i Sør-Afrika på 1970- og 1980-tallet, kan derimot føre til endring. Men effektiv boikottpolitikk krever omfattende koordinasjon og lojalitet blant mange parter.  

...eller markere?

Et annet alternativ er å delta, men samtidig markere protest mot menneskerettighetsbrudd.

Gjennomtenkte protester kan virke både internt og eksternt. I en omfattende studie peker forskeren Stuart Murray på mulighetene i et moderne idrettsdiplomati. Store arrangement har blitt viktige, uformelle møtesteder mellom maktinteresser. Og bruk av såkalt mykt makt kan ta mange former.

Vi husker landslagets T-skjorter under kvalifiseringskampen mot Gibraltar: Respect on and off the pitch! Budskapet ble hørt, både i internasjonal fotball og i Qatar.

Et annet eksempel: Under Sotsji-OL i 2014 sendte Obama tre åpent homofile eks-utøvere som offisielle representanter. En av dem var den frittalende tennislegenden Billie Jean King.  Stuntet kunne ikke misforstås. Det var en tydelig protest mot homolovgivningen i Russland og en solidaritets-gest til den russiske LHBT-bevegelsen. 

En plan

Det finnes uansett ett alternativ som er lett å rydde av veien. Ingen norske ledere, hverken fra idrett eller politikk, kan dra til Beijing eller Qatar uten en klar plan om hvordan de vil forholde seg til brudd på menneskerettighetene.  

Brukt på gjennomtenkt vis, kan idretten bli et ekte vaskemiddel i kampen mot de mørke flekkene. Beijing-OL og Qatar-VM blir en test på om våre ledere tar sine programerklæringer om menneskerettigheter på alvor.  

Nøkkelord

Kontakter

Bilder

Last ned bilde
Sigmund Loland er professor ved Institutt for idrett og samfunnsvitenskap på Norges idrettshøgskole.
Sigmund Loland er professor ved Institutt for idrett og samfunnsvitenskap på Norges idrettshøgskole.
Last ned bilde

Om Norges idrettshøgskole

Norges idrettshøgskole
Norges idrettshøgskole
Postboks 4014 Ullevål stadion
0806 Oslo

+47 23 26 20 00http://nih.no

Mer info:

NB: Bruk av flaggbildet forutsettere eget abonnement på Shutterstock

Følg pressemeldinger fra Norges idrettshøgskole

Registrer deg med din epostadresse under for å få de nyeste sakene fra Norges idrettshøgskole på epost fortløpende. Du kan melde deg av når som helst.

Siste pressemeldinger fra Norges idrettshøgskole

I vårt presserom finner du alle våre siste pressemeldinger, kontaktpersoner, bilder, dokumenter og annen relevant informasjon om oss.

Besøk vårt presserom