Strandet spekkhogger-baby hadde like høye nivåer av miljøgifter som voksne

De døde ikke helt forgjeves, spekkhoggerne som strandet langs kysten av Nord-Norge. Forskere fikk nemlig tatt prøver av dem for å sjekke hvor mye miljøgifter de hadde i seg.

Blant de uheldige hvalene var en spekkhoggerunge som sannsynligvis var omtrent ti dager gammel. Undersøkelsene viste at ikke bare de voksne, men også denne spekkhoggerbabyen hadde høye nivåer av en rekke farlige miljøgifter.

– Den hadde bare melk i magen, så alle miljøgiftene i babyen må ha kommet fra moren, sier Clare Andvik ved Institutt for biovitenskap.

Den hadde ikke spist noe annet enn morsmelk i sitt korte liv. All næringen – og alle miljøgiftene – den hadde fått i seg før den strandet, må den ha fått gjennom melken eller mens den lå i livmoren.

– Overføringen skjer både i mors liv gjennom navlestrengen og gjennom morsmelken etter at kalven har kommet ut, sier professor Katrine Borgå.

– De stoffene vi vet at går mest gjennom morkake og navlestreng, er lave i avkommene. Det tyder på at det er fettoverføringen, og særlig gjennom melken, som er veldig viktig, sier Borgå.

Nye miljøgifter oppfører seg som de gamle

Forskerne fant store mengder av «gamle» miljøgifter, stoffer som allerede er regulert, men også nyere stoffer som foreløpig ikke er forbudt å bruke. Dette er første gang det er påvist at noen av disse nye miljøgiftene også overføres direkte fra mor til avkom.

– Vi visste at dette skjedde med de gamle miljøgiftene. Nå ser vi at også disse nye miljøgiftene, som ikke er regulert og som fortsatt er i bruk, kan overføres via morsmelken, sier Andvik til Titan.uio.no.

Dette forskningsprosjektet startet fordi Miljødirektoratet ønsker å kartlegge forekomsten av «nye miljøgifter». Blant disse er for eksempel nye varianter av det som kalles bromerte flammehemmere, stoffer som er tilsatt i forbruksartikler som plast, mobiler, TV-er og PC-er for å gjøre dem mindre brannfarlige.

– De egenskapene som gjør at vi produserer dem og bruker dem, er de samme som gjør at vi finner dem igjen i miljøet. De er kjemisk ganske stabile og brytes langsomt ned. Den kjemiske strukturen gjør at de hoper seg opp i organismer.

– De har vært i bruk lenge, men noen av dem har blitt forbudt og erstattet av nye bromerte flammehemmere. Nå har vi vist at de nye oppfører seg på en veldig lik måte, sier prosjektleder Borgå.

– Også de nye miljøgiftene kan ha skadelige effekter, spesielt på veldig unge dyr som vokser og utvikler seg, sier Andvik.

Akkurat som med de gamle, har de nye miljøgiftene en tendens til å hope seg opp i fettrike deler av kroppen. Det vil si i det tykke spekklaget som omslutter kroppen til hvalene.

– De nye bromerte flammehemmerne fordeler seg i kroppen i et veldig likt mønster som de gamle miljøgiftene, sier Andvik.

Det så de tydelig i den unge spekkhoggeren. Fra den fikk de nemlig studert langt flere organer og kroppsdeler enn fra mange av de voksne.

– Fra den unge hvalen har vi hjertet, milten, nyre, lever, muskler og spekk. Dermed kan vi også se hvordan miljøgiftene flytter seg rundt i kroppen og i hvilken kroppsdel det er mest, forteller Andvik.

LES OGSÅ: Sel-spisende spekkhoggere får i seg store mengder skadelige miljøgifter

Forskerne løper etter industrien

Samlebetegnelsen «miljøgifter» omfatter en rekke ulike stoffer og grupper av stoffer, og de kan påvirke levende organismer på forskjellige måter.

– Hos marine pattedyr gir høye nivåer av miljøgifter svekket immunrespons. Da vil de også være mer utsatt for virus og andre infeksjoner og sykdommer. Det er også påvist redusert forplantningsevne, ødelagt hormonbalanse og økt forekomst av kreft, sier Borgå.

Ofte blir forskerne løpende etter fordi det stadig dukker opp nye miljøgifter.

– For å forby et stoff trenger vi gode beviser for at det er farlig for miljøet og at de finnes i dyr. Det er vanskelig for oss når det er mange tusen ulike kjemikalier. Så fort du forbyr en type, kommer det veldig fort en ny type ut på markedet, sier Andvik.

Ifølge Borgå er dette i ferd med å endre seg, i hvert fall i Europa.

– Det er nå industrien selv som er pålagt å vise at stoffene er nedbrytbare, at de ikke samles opp i dyr, og at de ikke er giftige. Det må de ha på bordet før de får tillatelser til å produsere og ta kjemikalien i bruk.

Norge er blant fem land som nå prøver å forby bruken av en stor gruppe miljøgifter som kalles PFAS (uttales pefas). Disse stoffene inneholder fluor og ifølge FHI brytes flere av dem svært langsomt ned i naturen, de hoper seg opp i kroppen, og de kan være helseskadelige.

– Det er første gang de gjør en regulering av en så stor gruppe med kjemikalier istedenfor å forby en og en kjemikalie, sier Andvik.

PFAS brukes blant annet i skismøring og teflonpanner. Forskerne fant også høye nivåer av PFAS i den ti dager gamle spekkhoggerbabyen.

– Våre resultater kan nå brukes som argument for regulering av PFAS. Vi kan påvise at de finnes i dyr hvor de aldri var ment å være, sier Andvik.

Gamle miljøgifter forsvinner ikke

PCB er en gammel kjenning for alle som forsker på miljøgifter. Dette er gruppe klorholdige stoffer som har lang nedbrytningstid i naturen.

– PCB har vært regulert i over 40 år, men de finnes i bygningsmasser og overalt rundt oss. Det siver stadig PCB ut i miljøet. Selv om vi i dette prosjektet er mest interessert i de nye miljøgiftene, ser vi også at nivåene av PCB er veldig høye i disse spekkhoggerne. Vi er under 20 prosent på vei til målet om å få PCB ut av verden, sier Borgå til Titan.uio.no.

I studien som nå publiseres i tidsskriftet Environmental Toxicology and Chemistry, er det spekkhoggerne som får all oppmerksomheten. Men prosjektet til Borgå og Andvik omfatter totalt ti ulike arter av sjøpattedyr. Derfor vil det komme flere resultater etter hvert.

– Vi har bare ett individ av de unge spekkhoggerne, men som en del av prosjektet har vi også inkludert prøver fra vågehvalfangsten i Barentshavet.

– Der har vi et mye bedre datamateriale, for der har vi avkom til en spesifikk mor. Dette er bare en smakebit på hva som kommer, sier Borgå.

De samarbeider blant annet med organisasjonen Norwegian Orca Survey, som har stått for innsamlingen av prøvene fra de strandede hvalene. Også NMBU, Havforskningsinstituttet og NILU er med på laget.

Ikke skyld i massestranding

Det kan være flere grunner til at hvaler strander. Forsking fra andre deler av verden viser at de fleste dør ute på havet og så blitt ført mot land av vind, bølger og havstrømmer. Noen strander levende fordi de er være syke eller for svake til å kjempe mot bølgene. Andre har rett og slett navigert feil.

– Den unge spekkhoggeren vi studerte, strandet levende. Flokken hadde fanget sild i et veldig grunt område, og på en eller annen måte ble ungen fanget på et skjær, sier Andvik.

Våren 2020 var det en bølge av strandede hvaler langs norskekysten. Forskerne sjekket derfor strandingene fra perioden 2015–2017 opp mot målinger fra levende dyr.

– Vi sammenlignet tallene fra de strandede spekkhoggerne med det vi har fra levende dyr fra et tidligere prosjekt der vi sammenlignet selspisende og fiskespisende spekkhoggere, forteller Borgå.

De fant ikke spesielt høye konsentrasjoner i de strandede hvalene.

– Så vi har ikke dokumentasjon på at de strandede hvalene er mer forurenset enn den levende delen av bestanden, sier professoren.

Tekst: Eivind Torgersen/Titan.uio.no

Vitenskapelig artikkel:

Clare Andvik, Eve Jourdain, Jan L. Lyche, Richard Karoliussen og Katrine Borgå: High levels of legacy and emerging contaminants in killer whales (Orcinus orca) from Norway, 2015–2017, Environmental Toxicology and Chemistry, mai 2021.

FAKTABOKS:

Miljøgifter
En miljøgift er et grunnstoff eller en kjemisk forbindelse som enten har en kjent giftvirkning eller som mistenkes å gi forgiftningseffekter fordi de samles opp i næringskjeder på land eller i vann. Noen miljøgifter brytes ikke ned i naturen, men er persistente.

Noen eksempler på miljøgifter er PCB, DDT, klorert benzen, dioksiner, furaner, tungmetaller, radioaktive stoffer og hormonlignende forbindelser. Om mengden er stor nok, kan slike stoffer gi skadevirkninger som nerveforstyrrelser, nedsatt muskelfunksjon og forstyrrelser i fosterutviklingen.

Kilde: Store norske leksikon