Stor pågang av hjemløse dyr

Statistikk fra Dyrebeskyttelsen Norges lokalavdelinger, viser at 6069 familiedyr fikk direkte hjelp fra organisasjonen i løpet av 2019. Dette tallet er tilsynelatende lavere enn foregående år, noe som i all hovedsak skyldes at det i år er gjort noen endringer i innhentingen av statistikken. Totaltallene over antall dyr er derfor ikke direkte sammenlignbare mellom 2019 og foregående år.

Dyr som omplasseres, dyr fra myndighetene og veterinærutgifter

I 2019 fant 3727 sitt for-alltid-hjem ved hjelp av Dyrebeskyttelsen Norges lokalavdelinger, noe som er en økning på 4,75 % i forhold til året før. Som tidligere år rapporterer våre lokalavdelinger om store ansamlinger av dyr som de ikke har kapasitet til å hjelpe. Disse dyrene finnes ofte i tilknytning til kommunale boliger, dyresamlere, landbruket og annen industri. Det betyr at det er mange personer som er klar over dyrevelferdsproblemet, men som unnlater å forholde seg til dyrevelferdslovens hjelpeplikt og varslingsplikt. Tallene fra Dyrebeskyttelsen Norge gir en oversikt over hvor mange organisasjonen klarer å hjelpe, men hjelpebehovet overstiger kapasiteten til våre frivillige

I 2019 overtok Dyrebeskyttelsen Norges lokalavdelinger 409 dyr fra myndighetene. Disse dyrene er i all hovedsak dyr som politiet eller Mattilsynet har tatt fra eier på grunn av mishandling og vannskjøtsel. Dette er en nedgang på 9,5 % i forhold til året før. Rapporten «Mattilsynets arbeid med dyrevelferd i 2019» meldte om en halvering i antall alvorlige vanskjøtselssaker, blant annet hos familiedyr, noe som vil påvirke antall dyr organisasjonen mottar fra myndighetene.

Dyrebeskyttelsen Norge mener det er svært viktig at dyr kan få en sjanse etter at de har blitt tatt fra eier. Dersom eneste mulighet er avlivning vil dette trolig føre til at færre tør å varsle Mattilsynet om vannskjøtsel og mishandling, og dyrenes rettsikkerhet blir svekket.

Organisasjonens kostnader forbundet med veterinærbehandling er stadig økende. I 2019 kom veterinærutgiftene på rundt 14 millioner kroner. En stor del av disse kostnadene burde vært dekket av Mattilsynet via forskrift om nødhjelp til dyr.

- Når vi har en dyrevelferdslov og en forskrift om nødhjelp til dyr som ikke fungerer som tiltenkt, så må politikerne ta ansvar. Dyrebeskyttelsen Norge har store veterinærkostnader som Mattilsynet skulle ha dekket. Vi estimerer at beløpet som skulle vært dekket av Mattilsynet er ca. 6.5 millioner kroner for 2019, sier Åshild Roaldset, daglig leder i Dyrebeskyttelsen Norge.

Ingen ID-merking, ingen rettsvern

Det er dessverre ikke unikt at nordmenn dumper familiedyret, når de går lei. Dumping av dyr øker i forbindelse med feriene, og det oppdages til stadighet dumpede familiedyr i søppelcontainere, langs veier og i skogholt. Selv om dyrevelferdsloven forbyr å hensette dyr i hjelpeløs tilstand, er det kun et fåtall som blir straffeforfulgt for å gjøre dette.

Dyrenes rettssikkerhet avhenger av ID-merking, som gjør at det blir enklere å spore opp og straffeforfølge dyreeiere som dumper dyr eller utsetter dyrene for vold og vanskjøtsel.  ID-merking vil også kunne forebygge slike hendelser. Andre positive virkninger av ID-merking er at det vil være enklere å gjenforene funnet dyr med eier, og det vil forhåpentligvis også gjøre at man tenker seg om to ganger før man skaffer seg dyr. ID-merking er også helt nødvendig for å få bukt med uetisk avl, og for at Mattilsynet skal kunne drive effektivt og risikobasert tilsyn.

- Vi sender en takk og varme tanker til alle som gjør det mulig å hjelpe disse dyrene, og vi håper at våre politikere snart forstår at dyr som ikke er ID-merket i praksis ikke har rettsvern. Det virker helt absurd at velferden til tusenvis av dyr er satt bort til frivillig innsatts, når en enkel ID-chip hadde plassert ansvaret der det hører hjemme; hos dyreeier, sier Roaldset

Kattekolonier er en stor utfordring

Mange steder i landet finner vi kattekolonier. Dette er ansamlinger av katter i områder der de finner mat og husly, for eksempel rundt søppelanlegg og fiskeindustri. Disse kattene har ofte sykdom, er skadet og lever med dårlig velferd. Ifølge Mattilsynets hjemmeside skal ansvaret for disse dyrene fordeles slik; Mattilsynet tar seg av katter som lider, politiet er ansvarlig dersom kattene er et ordensproblem og kommunen dersom kattene utgjør en risiko for folkehelsen. Hvordan de tre skal dele opp en kattekoloni, der noen katter sloss, noen er syke og noen går på do på feil sted, er et mysterie for alle og resultatet er et ingen tar ansvar.

Ansvaret for disse dyrene blir systematisk overført til frivilligheten, oftest uten økonomisk hjelp. Noen kommuner tar ansvar for dyrene som trenger hjelp, enten via dyrevelferdsplaner eller økonomisk støtte til organisasjoner som hjelper dyr. Dyrebeskyttelsen Norge tar gjerne et tak for disse kattene, men mener at dette må være et fellesprosjekt der kommune, Mattilsyn, politi har hovedansvar og Dyrebeskyttelsen Norge kan bistå.

Ikke bare katter

Selv om katt utgjør mer enn 90 % av dyrene som årlig får direkte hjelp av Dyrebeskyttelsen Norge, er det også et stort antall hunder og kaniner innom organisasjonens lokalavdelinger. 1/3 av kaninene som fikk hjelp i 2019 kommer fra myndighetene, noe som tyder på at en del kaniner lever under dårlige forhold i Norge. Det er nok mange som ikke forstår at en kanin krever like mye som en hund, den lever like lenge, det koster like mye å ta den med til veterinær, den trenger stor plass, og en kaninvenn å dele livet med.  

I 2019 fikk 139 hunder hjelp fra Dyrebeskyttelsen Norges lokalavdelinger. 39 av disse ble overtatt fra myndighetene og hele 89 hunder ble omplassert til sitt for-alltid-hjem.