Statsbudsjett 2023: – En ny økonomisk virkelighet

Statsbudsjettet for 2023 er et stramt budsjett, og det blir åpenbart svært krevende for mange av Spekters medlemmer. I tillegg til kraftige skatteskjerpelser for næringslivet ligger det også inne betydelige innstramminger for offentlig sektor.

– De tidene hvor utfordringene kan løses ved økt bruk av oljepenger er forbi. Samtidig må ikke våre folkevalgte bli drevet av handlingspanikk. Det må ikke velges løsninger som på kort sikt gir økonomisk innsparing, men som på lenger sikt bidrar til mindre effektivitet, lavere produktivitet og dermed økte kostnader, sier Bratten.

Oljepenger er ikke løsningen på problemet. Nå er den økonomiske virkeligheten snudd på hodet på grunn av det høye tempoet i økonomien og den store mangelen på arbeidskraft.

Vi må derfor være varsomme slik at man ikke begrenser næringslivets muligheter for vekst og utvikling. De politiske ambisjonene må sees opp mot de ressursene som er til rådighet. Blant annet krever den sykehusstrukturen vi har valgt mer ressurser til sektoren for å opprettholde et kvalitativt godt tilbud. Det er et stramt budsjett, og da er det overraskende at regjeringen for eksempel prioriterer å gå videre med en skipstunnel gjennom Stadlandet, sier Bratten.

Omstillingsbehovet øker også i offentlig sektor

Omstilling har alltid vært et kjennetegn ved norsk arbeidsliv, men alvoret i situasjonen gjør omstillingsbehovet enda viktigere. Derfor mener Spekter at det nå må iverksettes tiltak for å hente ut produktivitetsgevinster i offentlig sektor.

– Alle kriser byr på muligheter. Mer enn noen gang er det behov for en politikk for økonomisk verdiskapning som bidrar til det grønne skiftet. Jeg vil derfor sterkt oppfordre regjeringen til å hente frem igjen Produktivitetskommisjonens anbefalinger for omstilling av offentlig sektor. Vi må få mer ut av hver anvendt krone. De bevilgningsfinansierte virksomhetene må i tillegg sikres bedre rammevilkår for omstilling, sier Bratten.

Produktivitetskommisjonen understreket blant annet behovet for at utdanning må tilpasses arbeidslivets behov, og at veksten i befolkningens utdanningsnivå må komme på områder som er direkte knyttet til innovasjon og verdiskaping. Kommisjonen støttet også fullt ut flertallet i Arbeidstidsutvalgets forslag om endringer i arbeidstidsreglene, slik at de er bedre tilpasset dagens behov. I tillegg presiserte kommisjonen behovet for mindre detaljstyring i offentlig sektor, og behovet for å etablere tilstrekkelig bred politisk støtte for å kunne gjennomføre større reformer.

– Det er typisk norsk å samles om brede forlik i krevende tider og saker. Det er stort behov for nye reformer for å løse utfordringene Norge står overfor, og både i politikken og i trepartssamarbeidet bør vi ha dette for øyet, understreker Bratten.

En ny samfunnskontrakt

For tredje år på rad ser det ut til at det blir en høyere lønnvekst i privat sektor enn i offentlig sektor i 2022. Presset på frontfagsmodellen øker fra flere kanter, men naturlig nok er det størst fra offentlig sektor.

– Vi må likevel evne å holde igjen lønnsveksten. Norges Bank leverer i pengepolitikken, regjeringen leverer i finanspolitikken gjennom å stramme inn oljepengebruken. Nå må vi som parter i arbeidslivet levere vårt bidrag gjennom en ansvarlig inntektspolitikk tilpasset den økonomiske situasjonen, sier Bratten.

Spekter ønsker derfor ny samfunnskontrakt i trepartssamarbeidet – slik regjeringen og partene i arbeidslivet var enig om gjennom Solidaritetsalternativet på begynnelsen av -90 tallet.

– Vi trenger en gjennomgang av frontfaget og hvordan vi gjennomfører lønnsoppgjør i Norge. Historien har vist at frontfagsmodellen har vært viktig for økonomisk verdiskaping og velferd. Likevel frykter jeg at modellen utfordres fremover, fordi stadig flere arbeidstakergrupper mener at praktiseringen av frontfagsmodellen ikke passer for dem. Spekter mener at Norge er tjent med at vi fortsatt samler oss om frontfaget. Det er viktig at vi ikke får en lønnskamp mellom privat og offentlig sektor, sier Bratten.

Alternativet til frontfagsmodellen er en desentralisert lønnsdannelse.

– En slik modell vil kunne gi større lønnsforskjeller, mindre kontroll med lønnsveksten og høyere konfliktnivå i arbeidslivet. Det er ikke det vi trenger nå, sier Bratten.