Skisportens fluorkrise: Studenter vil avsløre miljøgifter i skismøringen

I flere tiår har kjemiske forbindelser som inneholder fluor, bidratt til bedre gli i langrennsløypene. Dessverre er fluor et stoff som kan være skadelig både for miljøet og for mennesker.

I 2019 vedtok Det internasjonale skiforbundet (FIS) at det skulle bli forbudt med fluor i skismøring. Problemet er bare at det foreløpig ikke finnes noen god nok metode for å avsløre bruk av fluorsmøring under konkurranser. Derfor har forbudet ennå ikke trådt i kraft, men er utsatt til 2022/2023-sesongen.

En gruppe masterstudenter fra Universitetet i Oslo (UiO) håper de kan være på sporet av en mulig fluortest.

– Vi håper vi kan finne et enzym fra bakterier som kan bryte ned fluorstoffene slik at vi kan få utslag på en test av skismøringen. Hvis vi finner en slik metode, kan de som jukser bli straffet, sier Hege Hovland til Titan.uio.no.

Hun går siste året på masterstudiet ved Institutt for biovitenskap og er med på laget som skal representere UiO i den årlige IGEM-konkurransen, der studenter fra hele verden utvikler nye ideer innenfor det som kalles syntetisk biologi.

PFAS er både skummelt og nødvendig

Fluorstoffene som brukes i skismøring og i veldig mange andre produkter, kalles PFAS. Ifølge FHI brytes flere av disse svært langsomt ned i naturen. De hoper seg også opp i kroppen og kan være helseskadelige.

– PFAS-ene kan påvirke fruktbarhet, og de kan være kreftfremkallende, sier Hovland.

PFAS har blitt brukt i over 50 år i en rekke produkter, blant annet i matvareemballasje, teflonbelegg i kjeler og stekepanner, impregneringsmidler for tekstiler, rengjøringsprodukter, kosmetikk, maling og lakk.

– Men selv om du har på deg en Gore-Tex-jakke som inneholder PFAS, betyr ikke det nødvendigvis at du får kreft. Det er mye farligere for skismørere som puster det inn hver dag, sier Linda Thuy Dieu Ngo.

– PFAS brukes også i helt nødvendige produkter, for eksempel innenfor helse og medisin. Der kan vi ikke kutte ut å bruke det. Men hvor livsviktig er det å bruke det i skismøring egentlig, sier Helene Lourdes Bing.

Ngo og Bing er også med på årets IGEM-lag.

E. coli-bakterier blir enzymfabrikker

Biologistudentenes jakt på en fluortest startet med å finne enzymer som kan bryte ned kjemiske bindinger mellom karbon og halogener. Halogener er en gruppe av grunnstoffer der fluor hører til. De fant et egnet enzym i to bakterier som heter Burkholderia sp. og Pseudomonas aeruginosa.

Fra DNA-et til disse bakteriene har de hentet koden til enzymet. Denne koden har de så plantet inn i E. coli-bakterier som er lettere å dyrke i laboratoriet.

– Så må vi få E. coli-bakterien til å produsere mer av vårt enzym enn de enzymene de produserer naturlig.

Bakterien blir rett og slett en enzymfabrikk.

– Det høres kanskje lettere ut enn det egentlig er, sier Bing.

– Det har vært mye prøving og feiling, sier Hovland.

– Først må vi finne en metode for å lage disse enzymfabrikkene litt billigere så vi kan lage veldig mange av dem, sier Ngo.

PFAS er et problem langt utenfor skisporten

Deretter skal det bare være å skrape av en bit med skismøring og la enzymene jobbe noen minutter for å få svar på om en utøver eller smøreren hennes har forbrutt seg mot fluorforbudet.

Selvfølgelig gjenstår det mye arbeid før eventuelle enzymtester kan tas i bruk i Holmenkollen og på andre skiarenaer. Det er ikke et ferdig produkt studentene har med seg når de nå drar til Paris for å møte de europeiske deltakerne i årets IGEM-konkurranse.

– Det er urealistisk å tro at de skal kunne lage en ferdig testmetode innenfor den tidsrammen de har for IGEM-prosjektet. IGEM handler først og fremst om ideene og de første skrittene mot å utvikle noe, sier professor Dirk Linke som veileder studentene.

Men om de lykkes på sikt, vil metoden kunne gjøre nytte for seg langt utenfor skiløypene.

– Det skal også kunne brukes til å teste andre produkter for PFAS. Hittil har det vært vanskelig, sier Bing.

– Det finnes metoder for å teste for PFAS, men da må du inn på et laboratorium. Det blir dyrt og tar lang tid, sier Hovland.

Med deres metode kan man teste skiene i målområdet eller før start og få svar med en gang. Og det blir for eksempel mye enklere å sjekke om det er PFAS i drikkevann, noe som kan være et problem flere steder i verden.

– Selv om prosjektet kan se ut til å ta for seg en særnorsk problemstilling, har det egentlig veldig stor rekkevidde. Heller ikke på verdensbasis finnes gode systemer for å måle dette ordentlig, sier veileder Linke.

– Studentene får erfaring som ikke kan måles med karakterer

I studiekatalogen ser IGEM-konkurransen ut som et helt vanlig kurs, International Genetically Engineered Machine, men ifølge Linke legger de ned mye mer arbeid enn det vekttallene skulle tilsi. Han er ikke i tvil om at de får betalt tilbake for innsatsen.

– De får erfaring med innovasjon, kanskje patentering og samhandling med industrien, de må lære å disponere tiden sin og hvordan de skal drive prosjektarbeid i en gruppe. Dette er ikke målbart med karakterer, men er noe som hjelper dem videre i karrieren, sier Linke til Titan.uio.no.

– Det de lærer, kanskje for første gang under studiene, er å gjøre noe helt på egen hånd. Som en gruppe, selvfølgelig, men uten streng veiledning, sier han.

Det har vært mye hardt arbeid for studentene som nå setter kursen for Paris, langt mer enn det som er vanlig for en masterstudent. Men det har også gitt muligheter andre studenter går glipp av.

– Her kan vi utvikle vår egen idé og jobbe med den i flere måneder, sier Ngo.

– Det er ganske kult å bruke biologien til å prøve å løse problemer i verden, sier Hovland.

Her kan du lese mer om PFASeOut, prosjektet til årets IGEM-lag

Tekst: Eivind Torgersen/Titan.uio.no