Ny doktorgrad: ‒ Hijaben er et verktøy for å utvide grensene for hva norsk er

Av Tyra Kristiansen Stave, Kilden kjønnsforskning.no

‒ Kvinnene jeg har intervjuet befinner seg i et kroppslig og sosialt «grenseland», sier Tonje Baugerud.

Hun har skrevet doktoravhandling om hvordan det er å være ung kvinne med hijab i Oslo.

Kvinnene befinner seg i en mellomposisjon som er tett knyttet til «norskhet», forklarer Baugerud.

‒ De føler seg ikke «norsk nok», og heller ikke for eksempel iransk, pakistansk eller somalisk «nok». Det er en posisjon det er strevsomt å være i, i tillegg er det sårbart og potensielt farlig.

Opplever rasisme

I avhandlingen var Baugerud opptatt av «kroppsliggjøringen» av hijaben, og hvordan bruken av hijab henger sammen med rasisme.

‒ Deltakerne beskriver hijaben som en «second skin», og noe som er en del av dem selv, sier Baugerud.

Hun forklarer at hijaben er et symbol og en identitetsmarkør som fører med seg assosiasjoner hos dem kvinnene møter.

‒ Hijaben er et kjønnet og rasialisert symbol, i tillegg til en kroppslig situasjon som kvinnene ikke unnslipper.

Noe som gikk igjen i intervjuene var at kvinnene fortalte at de var utsatt for diskriminering og rasisme som de selv knyttet til at de bruker hijab.

‒ Religion kompliserer rase. Også kjønn og Islam spiller inn på hvordan kvinnene blir møtt. De opplever en interseksjonell, eller sammensatt form for rasisme.

Baugerud forklarer at hijabens symbolske og kroppslige rolle blir tydeligere for kvinnene i møte med andre mennesker og i ulike sosiale sammenhenger.

‒ Kvinnene er klar over hvordan de blir oppfattet, noe som også påvirker hvordan de bruker offentlige rom.

Dette er et utdrag av en artikkel i Kilden kjønnsforskning.nos nyhetsmagasin. Les hele saken her.