26 forfattere ble dømt for landssvik. Bare 3 var kvinner.

Tekst: Susanne Dietrichson/Kilden magasin

– Landssvikoppgjøret er kjent for å ha en kjønnsmessig slagside, altså at kvinner og menn ble behandlet forskjellig, forteller Pål Csaszni Halvorsen.

– Kvinnene fikk ofte lavere straff enn menn for lignende lovbrudd.

Han viser til NRK-dokumentaren De siste dødsdømte fra 2023, som blant annet forteller om de to landssvikerne Eilif Pisani og Aud Maggi Andersen. 

– Begge anga nordmenn til tyskerne under okkupasjonen. Mens han fikk dødsstraff, fikk hun leve. 

Halvorsen er førsteamanuensis ved institutt for arkiv-, bibliotek- og informasjonsfag på OsloMet og aktuell med bok om de 38 forfatterne som ble etterforsket i Landssvikoppgjøret. Av disse var tre kvinner: Marie Hamsun, Eli Quisling Nordvik og Cally Monrad.

– Jeg er sosiolog, ikke litteraturviter og tar derfor ikke stilling til den litterære kvaliteten. Jeg er først og fremst opptatt av hvordan forfatterne stilte seg til okkupasjonen og i hvilken grad den påvirket litteraturfeltet, sier han.

– En av tingene jeg undersøkte er om også forfatterne ble behandlet kjønnet i Landssvikoppgjøret. Og det fant jeg at de ble.

Ikke alle ble etterforsket

Forfatterne som ble etterforsket i Landssvikoppgjøret har til felles at de hadde gitt ut minst én bok før Norge ble okkupert og fortsatte å skrive under krigen. I tillegg var de aller fleste medlemmer i Den norske forfatterforeningen (DnF), og i Nasjonal samling (NS), forteller Halvorsen.

– Det er mange forfattere som kunne ha vært tiltalt basert på handlingene deres under krigen, men som ikke ble etterforsket. Og siden de ikke ble etterforsket vet vi heller ikke om de var medlem av NS. Flere av disse er kvinner, sier han.

– For eksempel Gudrun Holter, som var gift med Karl Holter. Begge var forfattere og han ble dømt for landssvik. Hun delte sannsynligvis hans syn – og kanskje medlemskap – i NS. Men hun publiserte ikke under krigen. 

Andre eksempler på kvinnelige forfattere som glimrer med sitt fravær blant de tiltalte i Landssvikoppgjøret er Nanna Schwengaard og Mita Hartmann, mener Halvorsen.

– Schwengaard skrev eksplisitte pro-nazistiske dikt under krigen. Hun døde før oppgjøret, men det finnes eksempler på at også avdøde ble etterforsket, utdyper han.

– Hartmann var kona til NS-ordføreren i Kragerø. Hun ga ut nazistisk propagandalitteratur på Kamban forlag og begge sønnene var medlemmer i SS. Jeg tenker at hun må ha vært medlem i NS, men så lenge hun ikke ble etterforsket så kan vi ikke vite det helt sikkert. Det finnes blant annet et brev fra hennes mann Kultur- og folkeopplysningsdepartementet hvor han ber om at kona skal få et stipend. Hun var også forfatter for en tendensiøs roman, Hallo Moskva, under pseudonymet Rigo van Assendelft.

Ble kvinnene undervurdert?

Halvorsen mener det er nærliggende å tenke at disse ikke ble etterforsket nettopp fordi de var kvinner. At de ble behandlet som konene til sine menn og ikke sett på som selvstendige individer.

– Hadde disse kvinnene blitt tatt hvis de var menn? Det var generelt en del kvinner som ikke ble etterforsket fordi mannen allerede var tatt, sier han.

– For eksempel hvis de bodde på gård og hadde barn, måtte jo noen drive gården videre. Når det gjelder de tre kvinnelige forfatterne som ble tiltalt og dømt, fikk også de lavere straffer enn mennene for samme handlinger, forteller han.

En annen teori, ifølge Halvorsen er at kvinnene ikke ble sett på som likeverdige og beslutningsdyktige vesener. 

– At de var ofre for påvirkning fra mennene i familien og ikke kunne påta seg skyld og ansvar for sine egne handlinger, utdyper han. 

– Det er flere ytringer i dokumentene som tyder på en tydelig kjønning her, som jeg skal analysere nærmere. Eli Quisling Nordvik skulle etter sigende ha blitt utsatt for innflytelse fra fetteren, noe som til dels var å umyndiggjøre henne. 

Les hele artikkelen i Kilden magasin.