Mange aktører nærmest kappes om å spå hvor mye ny kraftproduksjon vi vil trenge i de neste tiårene, inkludert Energikommisjonen, som kom med sin utredning nylig. Og omtrent like mange, flertallet i Energikommisjonen inkludert, synes samtidig å ha glemt at det er etterspørselen og betalingsviljen blant ulike forbrukere som gir oss en lønnsom utnyttelse av kraftressursene.

Hvis ikke betalingsviljen og dermed prisen det er mulig å oppnå i markedet, legges til grunn for utbygging av både produksjon og nett, er det mye som kan gå galt. Det vil si alt fra at en i utgangspunktet feilvurderer behovet til at det i neste omgang iverksettes tiltak som blir kostbare for samfunnet og i verste fall forringer verdiene av kraftressursene eller går på tvers av andre minst like viktige hensyn.

Det er særlig to forhold det vises til, som vil øke kraftbruken, og som dermed brukes som begrunnelse for at det må bygges ut mye ny produksjon og nett:

• Det trengs fornybar kraft for å få ned klimagassutslippene.
• Etablering av ny og kraftavhengig industri.

Mange, og nå sist Energikommisjonen, viser til NVEs og Statnetts kraftmarkedsanalyser når de skal begrunne hvor mye kraftbruken vil øke og dermed hvor mye ny produksjon som trengs. NVE er mest nøktern i sine analyser og har regnet seg frem til at kraftforbruket vil øke med knappe 15 prosent frem til 2030 og drøye 26 prosent frem til 2040.

I den andre enden finner vi Statnett, som i sitt siste basisscenario har regnet seg frem til en økning på 27 prosent allerede i 2030 og hele 50 prosent i 2040. Denne analysen kom riktignok etter at Energikommisjonen hadde avsluttet sitt arbeid, men det endrer neppe på flertallets anbefalinger.

Det flere av dem som viser til Statnetts eller lignende kraftmarkedsanalyser, tilsynelatende ikke har fått med seg eller unnlater å opplyse om, er forutsetningen om at en vesentlig del av den forventede veksten i kraftbruken kommer som følge av at det kommer mye ny kraft på markedet.

Slik Statnett selv sier det: «Den viktigste faktoren for hvor mye forbruket vokser i Norge frem til 2050, er tilgangen på store nok volumer ny fornybar produksjon til lave nok kostnader.»

Det vil si stikk motsatt av det mange gir uttrykk for; fordi kraftbehovet øker, trenger vi også mye ny produksjon.

At det vil gå med en god del fornybar kraft for å kutte i klimagassutslippene innen transport og petroleumsvirksomheten, er det ikke tvil om. Men dette utgjør en mindre del av den samlede forventede kraftbruken, og sektorene vil sannsynligvis være blant dem med høyeste betalingsvillighet.

Det betyr at så lenge det finnes kraft å få kjøpt, vil transportsektoren og petroleumsnæringen alltid få dekket sitt kraftbehov, og det til størst nytte for samfunnet i og med at de har den høyeste betalingsvilligheten.

Det er mer tvilsomt om all den nye, kraftavhengige industrien som det planlegges for, vil bli realisert.

Det vi vet er at dagens kraftkrevende industri er avhengig av subsidier, det vil si at bedriftene ikke betaler elavgift, som andre, og mottar milliarder i støtte som kompensasjon for at CO2-kvoteprisen i Europa påvirker kraftprisen.

Samtidig ser vi at mye av den nye industrien som planlegges, er avhengig av subsidier for å etablere seg, noe som tyder på at kraftprisen også må være lav for at bedriftene skal overleve.

Spørsmålet vi da sitter igjen med er: Hvor sannsynlig er det at vi vil få så mye ny og billig kraftproduksjon at prisen blir så lav at den i seg selv gjør det lønnsomt å etablere masse ny kraftavhengig industri?

Selv om det er mulig å tenke seg til et sannsynlig svar på spørsmålet, vil både det og mange av øvelsene Energikommisjonen har vært igjennom, være overflødige. Det handler om å finne tilbake til den grunnleggende forutsetningen om at det er etterspørselen og betalingsviljen blant ulike forbrukere som gir en for samfunnet lønnsom utnyttelse av kraftressursene.

Gjør vi det, kan mye gå bra, hvor enn håpløst det kan virke.

----------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Denne kronikken ble først publisert hos Debatt-DN 17.februar 2023.