NMBU-forsker: – Avtalen i Glasgow sikrer ikke klimarettferdighet

– Å få nesten 200 land til å bli enige om en slutterklæring er en stor oppgave. Avtalen er ikke perfekt, men det er den avtalen de kan leve med, sier Tomohiro Harada.

Som stipendiat ved Fakultet for landskap og samfunn ved NMBU forsker han på hvordan urfolk jobber for å påvirke klimaendringer, og var observatør ved klimatoppmøtet i Glasgow. Han oppsummerer COP26 på følgende måte:

– En rekke land kom med viktige løfter, inkludert reduksjon i kullproduksjon metanutslipp og reduksjon i avskoging. Samtidig viser erfaringen at slike løfter ikke alltid blir holdt, så de må nok tas med en klype salt, sier han.

Forsiktig optimist

Flere forskere ved NMBU er forsiktige optimister etter at innholdet i slutterklæringen har blitt kjent.

– Jeg tror det fortsatt er mulig å nå 1,5-gradersmålet, men mye henger på at landene inngår enda større forpliktelser når de møtes til neste år. De utslippskuttene landene nå har lover, er en forbedring fra Paris-avtalen, men fortsatt ser det ut til at vi havner over 2 grader, sier Ståle Navrud, professor ved Handelshøyskolen.

Også Guri Bang, førsteamanuensis ved Fakultet for landskap og samfunn, mener COP26 bidrar som et skritt på veien for å oppfylle målene i Parisavtalen.

– Det viser med all tydelighet at det internasjonale klimasamarbeidet er en langsiktig prosess som går sakte, men sikkert framover, sier hun.

Hun lister opp vedtak som til sammen bringer det internasjonale klimasamarbeidet noen hakk videre: Enighet om mer finansiering til fattige land, allianser for raske kutt av metanutslipp og reduksjon i avskoging, og løfter om å justere opp ambisjonene enda mer allerede neste år.

Hun tror også at vedtaket om å ‘fase ned’ bruken av kull er viktig, fordi det betyr at temaet nå er forankret i prosessen og vil bli forhandlet videre om i senere runder.

– Spørsmålet er om Parisavtalens intensjoner om gradvis ambisjons-økning vil fungere over tid, og om utslippskuttene som må tas i store utslippsland som Kina, USA, India og resten av G20 kommer raskt nok. Det vet vi ikke enda, sier hun.

Overser to problemer

Også Magnus Merkle, stipendiat ved Handelshøyskolen, var til stede i Glasgow som observatør. Han oppsummerer toppmøtet slik:

– I løpet av dagene jeg var i Glasgow, ble det lovet strengere utslippsmål og penger til å finansiere klimatilpasning. Selv om dette har betydning, mener jeg at man overser to problemer. Det første er at klimaet ikke påvirkes av mål og penger: Det eneste som betyr noe for hvordan klimaet vårt blir, er presise tiltak som kan redusere utslippene av CO2 til atmosfæren, sier han, og fortsetter:

– Det andre er at når vi snakker om mål og finansiering, glemmer vi å snakke om hvordan vi skal håndtere sosioøkonomiske spørsmål knytte til arbeid og inntekt. Det er viktig for hvorvidt det er politisk mulig å kutte i klimagassutslipp i mange land.

Sikrer ikke klimarettferdighet

– Avtalen i Glasgow sikrer ikke klimarettferdighet. De rike landene tar ikke ansvar for å kompensere for tap og skade som utslippene har forårsaket i fattige land, sier Siri Eriksen.

Hun er professor ved Fakultet for landskap og samfunn ved NMBU, og forsker på klimatilpasning og sårbarhet for klimaendringer.

– Selv om finansieringen av klimatiltak i fattige land øker, er det for lite med tanke på tidligere løfter. Det er heller ikke nok til å demme opp for de faktiske kostnadene den fattige befolkninger har til klimatilpasning, sier hun.

Hun mener også at det er mangler mekanismer for å sikre at klimatilpasningsmidlene virkelig kommer de mest sårbare gruppene til gode, som fattige småbønder eller barn.

– Det fokuseres ofte på tekniske tiltak, som infrastruktur eller fornybar energi. Det øker risikoen for at klimafinansieringsmidler tilfaller en elite eller kommersielle aktører, eller brukes politisk på en måte som kan styrke maktovergrep mot sårbare grupper, sier hun.

Hun mener det bør settes av mer midler til samfunnsmessige tiltak som har vist seg å ha stor og langsiktig effekt på sårbarhetsreduksjon blant fattige, som for eksempel klimatilpasning i helsesektoren, støtte til småbønder, og styrking av utdanning og barns rettigheter.

– Det er viktig at de sårbare gruppenes kunnskap og behov settes mye mer i sentrum i framtiden, både med tanke på deltakelse i beslutningsprosessene og i fordeling av klimafinansiering, sier hun.