Kronikk: Produsenter må få økonomisk ansvar for avfallet de skaper

Vi som jobber med å håndtere materialstrømmene vasser i blandingsmaterialer og produkter det er vanskelig eller umulig å gjenvinne.

Jeg er leder for kommunale renovasjonstjenester i Bergen og har hatt en spennende karrierereise i avfallsbransjen. Søppelkarrieren min startet i miljødirektoratet i 1996, der jeg var med å utvikle returordningen for utrangerte elektriske og elektroniske produkter, EE-avfall. Det var før EU laget regelverk på området. Norge gikk foran i å etablere returselskaper, som frivillig inngikk avtaler med norske myndigheter om å ta ansvar for håndteringen av produktene når de endte som avfall.

Tre returselskaper delte markedet: hvitevarer, brunevarer og næringselektro. Dette fungerte – en stund. Produsenter og importører som hadde produkter i kategorier som tilhørte to eller alle tre returselskapene, måtte melde seg inn i alle selskapene. Dette ble det sure miner av, og returselskapene begynte etter hvert å tilby en totalløsning til sine medlemmer. Når ett returselskap begynte med dette så måtte alle – konkurransen var i gang. Først på EE-produkter og nå senest på emballasje, herunder plast.

Men hva konkurrerer returselskapene om? Jo, om medlemmer og deres plikt til å ta ansvar. 

Jeg undres på om det er eller noen gang kan bli et velfungerende marked. For hvorfor skulle noen ønske å konkurrere om å ta tilbake avfall med negativ markedsverdi?

Samtidig roper EU, norske myndigheter og miljøorganisasjoner etter stadig høyere gjenvinningsgrad for materialstrømmene, med den samme negative verdien. Målene settes i all hovedsak for husholdningsavfallet. Det investeres store summer i ettersorteringsanlegg rundt om i Norge, men graden av gjenvinning øker likevel ikke.

Hvorfor?

Jo, fordi «shit in» fremdeles blir «shit out». Mye av det produsentene leverer ut på markedet av plast, plastblandinger med og uten miljøgifter, farget plast, miks av plast og papir – som emballasje til tacolefse – eller plast og aluminium – som i chipsposer – lar seg ikke gjenvinne uansett hvor høyt noen roper.

Kommuner og renovasjonsselskaper som håndterer husholdningsavfallet, er mellomledd i denne verdikjeden. Produsenter plasserer produkter ut på markedet og skal ta kostnaden når vi som forbrukere er ferdig med det. Midt inni der skal kommunene motta, sortere og viderebringe disse materialene og produktene.

Hvordan skal kommunene lage gull av den gråsteinen som blir levert oss?

Det er som å si at jeg som er 162 cm høy bør skjerpe meg og sette et mål om å bli 170. Jeg kan tenke det, ville det, ønske det, men får det ikke til fordi forutsetningene ikke er til stede.

Vi kommuner sorterer gjerne i finere kvaliteter dersom det kan benyttes som råstoff i ny produksjon, men da må produsentene legge til rette for det fra starten.

Myndighetene vil at markedet skal løse floken. Forhandlinger pågår mellom returselskaper og et forhandlingsutvalg i KS Bedrift om avtaler og godtgjørelser for sortering og levering av material- og produktstrømmer.

Returselskapene sier at konkurransen om medlemmer er blitt tøff og at det er et vanskelig marked for gjenvinning. Derfor reduseres prisen til kommunen for jobben vi gjør med å sortere. Effektive renovasjonstjenester til selvkost er det vi kommuner skal levere på. Vi hverken kan eller skal subsidiere produsenter for å bringe dårlige materialkvaliteter ut på markedet som det ikke finnes, eller kan etableres et gjenvinningsmarked for.

Å skvise kommunene har ingen hensikt, og er på ingen måte sammenfallende med intensjonen bak produsentansvaret.

Det har skjedd mye bra på disse drøyt 20 årene, men nå er det frustrerende mange humper i skjæringspunkt mellom regelverk og markedsutvikling.

Norske myndigheter skal lage en strategi for sirkulærøkonomi. Der bør vi få på plass selvforsterkende, positive incentiver fra produsenter, til forbrukere, reparatører og tilbake i ny produksjon. Også designere spiller en viktig rolle. Hvis mer var laget av verdifulle materialer som lot seg gjenbruke i et marked, ville markedet sørge for å holde dem i sirkulasjon. Det skjer med enkelte elementer i EE-avfallet som har positiv verdi i markedet.

I dag fyller gråstein opp hav og deponier. Deponering er globalt sett fremdeles den vanligste formen for avfallshåndtering. Mennesker plukker gullet ut av gråsteinshaugene for hånd.

Produsentansvaret er kommet for å bli, og innretningen må være annerledes enn i dag. 

Kronikken ble publisert i Dagens Næringsliv 11. februar 2020.

Kontaktinfo:

Bente Gansum Daazenko
Daglig leder, BIR Privat AS

M : 99724313