Regntiden skulle sørget for at den nye sisternen Utviklingsfondet har bygget her var full av vann. Den skulle sikret at lokalsamfunnet hadde stabil og enkel tilgang til vann også utenom regntiden. Men regntiden varte så mye kortere enn den skulle, og det tok bare en måned før vannet var brukt opp. De fikk jo tatt vare på vannet en måned lengre enn de ellers ville gjort, men det er lenge å vente til neste regntid.

15 år gamle Raruba forteller at livet er lettere når det er vann som kan hentes like i nærheten. Hun går i sjette klasse på den lokale skolen. Det er samme klasse som hennes 13 år gamle bror. Hun har med andre ord gått glipp av et par år. Det vitner om et urettferdig system hvor jentene i større grad har plikter i hjemmet som gjør skolegang vanskelig å få til. Blant annet har jentene ansvar for å hente vann. Dersom den lokale sisternen er tom, og den solcelledrevne vannpumpen litt lengre unna er ødelagt så må de gå helt til elven for å hente det. Vannpumpen ble bygget etter tørkekatastrofen i 2015, men her ute er det langt mellom ingeniørene som kan fikse den når den jevnlig går i stykker. De gangene elven er eneste sted å hente vann, får ikke Raruba og hennes venninner gått på skolen. Det tar så lang tid at de ikke rekker begge deler. Og vann klarer man seg ikke uten.

Afar er et hardt sted å leve, og fattigdommen er dyp. Særlig stor er fattigdommen blant husdyrnomadene jeg besøker. De fleste av de som bor her lever nomadisk og driver pastoralt landbruk. Ungdommene jeg møter forteller at det ikke er mangel på verken mat eller vann nå. Heldigvis.

Vi har vært her lenge nå, forteller sjubarnsfaren Adel. Han tror det snart er på tide å flytte på seg. Den eldste sønnen er ute på vandring med familiens kameler og kyr for å finne beite og vann til de. Husdyrene er deres livsgrunnlag. Husdyrenes og familiens overlevelse er derfor tett knyttet sammen. De gir næringsrik melk, kjøtt og inntekt til familien.

Klimaendringer gjør livet vanskeligere

Flere av de jeg snakker med forteller om et klima i endring. For selv om Afar er et tørt område i utgangspunktet, har det blitt verre de siste årene. En av kvinnene jeg prater med forteller meg at for 10 år siden så pleide regntiden å komme til faste tider. Nå er det blitt mye mer uregelmessig, det regner mindre enn det pleide og det er blitt vanskeligere å planlegge rundt det.

Klimaendringer og klimatilpasning her er et spørsmål om liv og død. Spørsmålet er fortsatt ikke hvis, men når, Etiopia igjen vil rammes av alvorlig tørke.

For selv om vi gjør store kutt i globale klimagassutslipp vil vi se økt temperatur, økt nedbør og flere tilfeller av ekstremvær i tiden framover. Denne tregheten ligger i klimasystemets natur: Klimagassene som slippes ut i dag blir værende i atmosfæren i mange, mange år framover. Derfor er det tvingende nødvendig at vi tilpasser oss et endret klima. Det gjelder særlig landbruket.

Det er ingen andre sektorer som er så fundamentalt avhengig av været som landbruket. Når regnet uteblir eller flommen kommer er det mennesker som Raruba og familien hennes som merker det først og hardest.

Antall mennesker som sulter i verden har de siste tre årene økt, ifølge FN. Dette skyldes konflikt og klimaendringer. Denne trenden kommer etter et tiår hvor antallet som sulter i verden har sunket jevnt og trutt. Det er liten grunn til å tro at den negative trenden snur i år. Fattige land som Etiopia mangler både infrastruktur og kapasitet til å tilpasse seg klimaendringene som nå skjer. Informasjonen om klimaendringer, hva som kommer til å skje og hvordan man kan tilpasse seg når sjelden helt ut til de som trenger det aller mest ute på landsbygda.

Tre år senere er det tomt i sisternen i Afar. Men denne gangen er det altså ikke tørke, og denne gangen kommer ingen internasjonale organisasjoner til unnsetning. Nå er det kun den vanlige kampen for tilværelsen som gjelder. Stabil tilgang til vann er det folk ønsker seg aller mest. Det trengs flere sisterner og fungerende vannpumper tilgjengelig. Det vil være et viktig tiltak som gjør det mulig å overleve her selv om klimaendringer gjør hverdagen vanskeligere.

Vann og mat må komme først

Utfordringene for befolkingen her står i kø. Det er flere andre store og åpenbare ting å ta tak i, som for eksempel utbredt kjønnslemlestelse og kvinnediskriminering. Det mentale bildet av åtte år gamle Mayrem, lillesøsteren til Raruba, sitter på netthinnen min. Hennes liv er, og kommer til å være framover, tøft. Men spør du folk her hva de trenger er det vann og mat de svarer.

Utdanning for jentene her kan, forhåpentligvis, bidra til at livet blir bedre på sikt. Det kan bidra til at flere kan få skape seg en framtid, til at flere kan lære om sine rettigheter og at neste generasjons jenter får det bedre. Jeg har en grunnleggende tro på utdanning som virkemiddel for utvikling. Men barna her kommer seg ikke på skolen dersom det ikke finnes vann og mat. Nok og næringsrik mat er en forutsetning for god helse og for evnen til å lære.

Mennesker verden over må gjøres i stand til å møte klimaendringenes konsekvenser. Det er et politisk spørsmål om vi lykkes med dette. Jeg opplever ikke at den politiske utviklingsdebatten i dag står i samsvar med alvoret verden står ovenfor. Jeg håper Norge tar et større ansvar for klimatilpasning for verdens fattigste i framtiden, og at det kan bidra til at flere jenter som Raruba slipper å bruke dagene på å hente vann heller enn å gå på skolen. De har ingen tid å miste.

Skrevet av: Siri O. Kvalø
Publisert i Dagsavisen 6. august 2019.