Kartlegging av skrantesjuke er helt avhengig av jegernes innsats

– Denne formidable innsatsen fra jegere har både gitt kunnskap om forekomst og ny kunnskap om skrantesjuke, sier Christer M. Rolandsen ved Norsk institutt for naturforskning (NINA).

Etablering av overvåkningen

For å få på plass et effektivt kartleggingsprogram, besluttet Mattilsynet og Miljødirektoratet å ta utgangspunkt i eksisterende helse- og bestandsovervåkingsprogram drevet av Veterinærinstituttet og NINA. Alle de fire institusjonene har bidratt og samarbeidet for å stable kartleggingsprogrammet for skrantesjuke på beina i løpet av relativt kort tid, og gjort nødvendige tilpasninger underveis. Innsamlingsrutiner, opplæring av personell, tilpasning av analyser, økt laboratoriekapasitet, tilpasning av digitale verktøy for jegerrapportering, og ikke minst ulike informasjonskanaler måtte utvikles og samkjøres.

Jegernes innsats

Norske jegere har tradisjon for å samle prøver fra felte dyr, og rapportere disse til viltforvaltning og viltforskning.

Jegernes innsats er helt avgjørende for å skaffe prøver av både hjerne og lymfeknuter til kartleggingen av – og forskning på skrantesjuke. På tross av stor oppslutning er det fortsatt mulig å forbedre overvåkningen da det ikke leveres fullstendige prøvesett i alle områder.

I flere store villreinområder mangler det prøver fra 20-30 prosent av de felte dyra, og mange av disse prøvene mangler lymfeknuter. Dette er lite effektivt og betyr at det tar lengre tid enn nødvendig før en kan beregne fravær av skrantesjuke med en viss sikkerhet.

Analyser av innsamlet materiale

Forskerne har utviklet et statistisk verktøy som gjør det mulig å estimere sannsynligheten for fravær av skrantesjuke i et villreinområde.

– Selv med dagens omfattende jegerinnsamling vil det for de fleste villreinområdene gå mange år før vi kan si med høy sikkerhet at området er fritt for skrantesjuke, sier Hildegunn Viljugrein, som jobber med biostatistikk og epidemiologi på Veterinærinstituttet

Skrantesjuke er en sykdom som utvikler seg langsomt. Det tar lang tid før det blir mange smittede dyr i en bestand, og det er derfor utfordrende å oppdage sykdommen i en tidlig fase.

– På Hardangervidda ble det for eksempel påvist skrantesjuke først etter at det var tatt 3500 negative prøver. Det illustrerer hvor utfordrende det er å påvise lave smitteforekomster, sier Viljugrein.

At det sendes inn lymfeknuter i tillegg til hjerneprøve så ofte som mulig vil bidra til raskere oppdagelse i bestander som eventuelt har en lav forekomst av skrantesjuke, siden smitte hos individet kan påvises på et tidligere stadium i lymfeknuter enn i hjerneprøver.