Jan Mangerud utnevnes til Ridder 1. klasse av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden

Jan Mangerud har gjennom 60 år gitt fremragende forskningsbidrag i kvartærgeologi (istidsforskning). Han har gjennom hele sin forskningskarriere vist en unik evne til å drive faget fremover, ta nye metoder og utradisjonelle tilnærminger i bruk, og til å inspirere studenter og kolleger både nasjonalt og internasjonalt.

– Jan Mangerud har gjennom sin karriere løftet kvartærstudier og UiB gjennom å bygge et internasjonalt rettet forskingsmiljø med særlig fokus på Arktis. Mangeruds arbeid har også vært en av grunnpilarene i oppbyggingen av Bjerknessenteret for klimaforskning og han har levert substansielle bidrag til forståelsen av klimasystemet, sier rektor Margareth Hagen.

Prodekan ved Det Matematisk-naturvitenskaplige fakultet, Øyvind Frette, trekker frem Mangeruds evne til å veilede og utdanne et stort antall studenter som viktig for fakultetet. Mange av disse er i sin tur blitt ledende internasjonale forskere.

– Mangerud har spilt en viktig rolle for å rekruttere geologer til stillinger i akademia, forvaltning og industri. I kraft av sin gode formidlingsevne og dype faglige innsikt har han vært en inspirasjonskilde for både studenter og fagfeller i inn- og utland, sier Frette.

Hans lange og innflytelsesrike karriere har satt dype spor ved Institutt for geovitenskap. Instituttleder Atle Rotevatn trekker særlig frem Mangeruds lidenskap for forskning og formidling.

– I samarbeid med sine studenter og andre forskere har Mangerud gjort en rekke banebrytende oppdagelser innen kvartærgeologi og relaterte disipliner. Særlig om miljø-og klimaendringene gjennom istidene og frem mot vår egen tid, sier Rotevatn.

Mangerud er forfatter av 221 vitenskapelige publikasjoner som er sitert cirka 20.000 ganger.

– I en alder av 85 år, og mange år etter at han pensjonerte seg, er professor Jan Mangerud fortsatt en av de aller mest siterte forskerne innen geovitenskap i Norge. Han er viden anerkjent internasjonalt og fortsatt svært produktiv, sier Rotevatn.

Om Jan Mangerud

Jan Mangerud har gjennom 60 år gitt fremragende forskningsbidrag i kvartærgeologi (istidsforskning). Han har gjennom hele sin forskningskarriere vist en unik evne til å drive faget fremover, ta nye metoder og utradisjonelle tilnærminger i bruk, og til å inspirere studenter og kolleger både nasjonalt og internasjonalt.

Allerede tidlig på 1970-tallet gjorde han et pionerarbeid med å bestemme hvordan radiokarbon-dateringer av marine organismer skal beregnes. Dette er fremdeles et hovedfundament i internasjonale beregnings-tabeller for slike dateringer.

Mangerud har gjort utallige undersøkelser og funn som har gitt ny kunnskap om naturhistorie både i og langt utenfor Norge. På Fjøsanger gjorde han det første funn i Norge av avsetninger fra den varme perioden (mellomistid) mellom de to siste istidene, for ca. 125 000 år siden. Dette var et sensasjonelt funn fordi geologene den gang mente at alle slike avsetninger var erodert bort av isbreer under siste istid. Fjøsanger-funnet er fremdeles helt enestående i norsk naturhistorie.

Senere har han og medarbeidere vist hvordan aske fra vulkanutbrudd fra Island kan brukes til å tidfeste geologiske hendelser, hvordan en voldsom tsunami herjet norskekysten for ca. 8.000 år siden, og at det under Siste Istid i Norge var en periode hvor store deler av kysten var isfri med et rikt dyreliv. Denne, som heter Ålesund interstadial, er den best daterte isfrie periode under Siste Istid i Nord-Europa.

Istidsforskningen har gått som rød tråd gjennom hele hans forskning. Hans undersøkelser på Svalbard endret helt forståelsen av utbredelsen av innlandsisen under Siste Istid i nordområdene og fikk avgjørende betydning for tolkninger i Arktisk Canada og Alaska. Mangeruds forskning i Nord-Russland har vist at breen i øst, under det som kalles siste istids maksimum, ikke hadde gått så langt innover land i Nord-Russland som tidligere antatt. Derimot hadde breen vært større i tidligere perioder under siste istid; begge forhold stikk motsatt av hvordan det var i Skandinavia i de samme perioder. Dette er viktige resultater for å forstå mønsteret i klimaendringer. Mangerud viste også at isbreen over Barents- og Karahavet i en tidlig fase av Siste Istid hadde dannet en demning foran de store elvene i Russland (Petsjora, Ob og Jenisej) som i dag renner nordover til Polhavet. Derved ble en av jordas største innsjøer dannet mellom breen i nord og vannskillet til Kaspihavet og Svartehavet i sør. Rekonstruksjonen fikk hele førstesiden i det berømte tidsskriftet Nature.

Jan Mangerud har vært den sentrale drivkraften til å utvikle forskning og undervisning i kvartærgeologi ved Universitetet i Bergen og dermed til å gjøre instituttet internasjonalt ledende innen dette feltet. Han var en viktig premissleverandør for opprettelsen av Bjerknessenteret, og har levert viktige bidrag til forståelse av klimasystemet. Mangerud bidro også sterkt til utvikling av faget ved andre institusjoner i Norge. Gjennom sitt kontaktnett fikk han Norge med i flere internasjonale forskningsprosjekter.

Mangerud er blitt valgt til, og har tatt på seg, en rekke tillitsverv både nasjonalt og internasjonalt.

Hans innsats i Komiteen for klima- og ozonforskning som etablerte klimaforsknings-programmet i Forskningsrådet var avgjørende for at fortidens klimaendringer ble en viktig del av programmet.

Mangerud er en svært aktiv skriftlig og muntlig formidler av faglig kunnskap til allmennheten og han er kjent for evnen til å forklare kompliserte sammenhenger på en enkel måte. Han har mottatt en rekke nasjonale og internasjonale priser og utmerkelser for sin virksomhet. Blant disse fremheves at han som eneste nordmann er innvalgt som æresmedlem av INQUA, som er den internasjonale foreningen for alle som forsker på kvartærtiden, og at han som eneste ikke-britiske borger er tildelt den prestisjetunge James Croll-medaljen for sine bidrag innen faget kvartærgeologi.