– Idretten redegjorde for egne tiltak for å holde kostnadene nede og ba samtidig statsråden om samarbeid for målrettede tiltak som kan motvirke ytterligere frafall fra sårbare grupper. Jeg er glad for statsrådens initiativ til møtet som ga oss en anledning til å definere en felles virkelighetsforståelse. Jeg opplever også at vi er enige om de viktigste utfordringene og kostnadsdriverne i idretten, sier 1. visepresident Vibecke Sørensen som representerte Norges idrettsforbund i møtet med statsråden.

Norsk idrett var ellers representert med Norges Fotballforbund, Norges Håndballforbund, Norges Ishockeyforbund og Norges Skiforbund.

– Hvert organisasjonsledd i norsk idrett har et eget og særskilt ansvar for å være bevisst kostnadsnivået og inkludere alle som vil være med. Det gjøres en enorm innsats for å tilby idrett så rimelig som mulig, selv om vi erkjenner at vi alle kan gjøre mer. Både spillemidlene til idrettsformål, bidrag fra partnerskap og næringsliv, og ikke minst alle de millioner av frivillige arbeidstimer bidrar til dette, sier visepresident Vibecke Sørensen og legger til:

– Kostnadsnivået er også et viktig kriterium som alle forbund må rapportere på og som har betydning for tildeling av spillemidler til særforbundene.

Kulturministeren fikk en redegjørelse for en rekke kostnadsreduserende tiltak i idretten som endret konkurransestruktur for å kutte reisekostnader, utstyrsbegrensninger og fjerning av lisens for ungdom. Flere særforbund har også etablert egne tilskuddsordninger/fond eller prosjekter sentralt for kunne å inkludere alle.

– På klubbnivå er det umulig å tallfeste de titusenvis av trenere og idrettsledere som alltid tar med noen ekstra i bilen, tar den ekstra telefonen til den som ikke møter opp, eller som legger ned store ressurser for å følge opp samspill med NAV og familier som ikke har betalingsevne. Disse initiativene kan aldri bli mange nok eller gode nok, understreker Sørensen.

Håndballpresident Kåre Geir Lio er tydelig på at idretten bruker hele verktøykassa for å kunne tilrettelegge best mulig for alle utøvere som trenger det.

– Idrettene er så billige som det er mulig å være, for å kunne gi et tilbud til dem som ønsker det. Samtidig er vi alltid på jakt etter forbedringer. Den største trusselen og utfordringen for norsk håndball er mangelen på haller og treningsflater. Klubbene bruker totalt 50 millioner kroner på halleie. Det er penger som kunne vært brukt på andre ting, sier håndballpresident Kåre Geir Lio.

Fotballpresident Lise Klaveness viser til at klubbene og de frivillige i fotballen skal ha stor anerkjennelse for måten de inkluderer barn og unge i nærmiljøer over hele Norge.

– For at alle skal ha råd til å være med må flere politiske ordninger tilpasses endringer i samfunnet og i frivilligheten. Regelverk må tilpasses klubbhverdagen, slik at tiden blir brukt på aktivitet. Anlegg er en stor økonomisk utfordring og kostnadsdriver. Den nye forskriften for oppsamling av granulat er innført uten at det følger finansiering med. Vi har dessuten et stort etterslep på investeringer og vedlikehold. Uten fotballbaner, ingen aktivitet, sier fotballpresident Lise Klaveness.

For enkelte blir det for dyrt – uansett!

I enkelte områder med en høy andel lavinntektsfamilier, vil det aldri være nok å være bevisst kostnadsnivået, omfordele midler internt i idrettslaget eller finne egne, interne løsninger for enkeltbarn. Rett og slett fordi det gjelder veldig mange barn i familier med dårlig betalingsevne.

– Overfor disse barna har myndighetene en særlig mulighet til å påvirke mulighetene for å delta. Helt konkret må vi finne løsninger for de 11,7 % - eller 115 000 - barn og unge som vokser opp i familier med vedvarende lavinntekt, sier Sørensen.

Foruten de tiltakene idretten kontinuerlig jobber med foreslo NIF og særforbundene fem målrettede tiltak hvor myndighetene kan bidra til å fjerne barrierer slik at også de mest ressurssvake kan delta på lik linje med andre.

1. Sikre kommunale kontaktpunkt som idrettslagene og idrettsrådene kan kontakte for å finne løsninger tilpasset det enkelte barn og unges behov
2. Etablere ubyråkratiske og tillitsbaserte ordninger for idrettslagene for å dekke kostnader for deltagelse for enkeltbarn som trenger det. 
3. Ha fungerende rutiner som sikrer at NAV gir støtte til barns idrettsaktiviteter i familier som får stønad til livsopphold. Støtten må kunne formidles direkte fra NAV til idrettslag. NIF kan bidra med å utvikle tekniske løsninger.
4. Opprette, drifte og videreutvikle BUA og/eller andre utstyrsordninger
5. Sikre tilgang til gratis bruk av alle kommunale og offentlige idrettsanlegg for barn og ungdom i alderen 6-19 år.

Avslutningsvis ble det påpekt at idretten – både organisasjonene og de frivillige som skal løse oppgavene – møter økte krav til kompetanse, kvalitet og organisering. Økte krav til profesjonalitet for å løse pålagte oppgaver kan igjen gjøre deltakelsen for idrett dyrere. Derfor er det viktig både for idretten og myndighetene å understøtte frivillighet – ikke erstatte den.