I en verden full av mennesker prøver de store rovdyra å unngå oss

Europas store rovdyr er på vei tilbake. Etter å ha vært utryddet lokalt og regionalt går nå bestandene til ulv, bjørn og gaupe oppover. Men landskapet de vender tilbake til er ikke det samme som det de forlot. Menneskelige aktiviteter har endret det drastisk og det finnes nå få områder med villmark igjen.

– Dersom Europa skal opprettholde levedyktige bestander av store rovdyr må dette skje i flerbrukslandskapet sammen med oss mennesker, sier Neri Horntvedt Thorsen, ph.d.-kandidat ved NMBU - Norges miljø og biovitenskapelige universitet.

Han har i sin doktorgrad undersøkt hvordan store rovdyr responderer på menneskelig aktivitet og infrastruktur med fokus på Skandinavia. Forskningen er finansiert av Norges forskningsråd og skjer i regi av Norsk institutt for naturforskning (NINA).

Thorsen har brukt data fra GPS-merkede brunbjørn, ulv og gaupe til å studere hvordan dyrene reagerer på menneskelig aktivitet og infrastruktur.

– Det er viktig for rovdyrforvaltningen å forstå disse responsene siden menneskets påvirkning trolig vil øke i framtiden, forklarer han.

Hunder påvirker mer enn mennesker

Forskerne testet blant annet om møte med mennesker og jaktforsøk med hunder påvirker adferden og fysiologien til binner. Dette gjorde de ved å simulere turgåere og gå mot GPS-merket bjørn og jakt – hvor hunder ble sluppet løse og jaget bjørnen.

– Det viste seg at jakthunder hadde en større fysiologisk og adferdsmessig påvirkning på binner enn et møte med mennesker, sier Thorsen.

Langvarige «jaktsesjoner» førte til at bjørnen hvilte mer den påfølgende dagen.

– Den store forskjellen var at for mennesker så vi bare en adferdsrespons, der bjørnen beveget seg raskere enn den vanligvis ville gjort, men ingen fysiologisk respons. Slike møter skjer antagelig oftere enn at bjørnene blir jaget av hunder, og kan derfor samlet sett ha en større påvirkning.

Gaupa unngår turområder om dagen

Thorsen har også undersøkt hvordan turgåere påvirker gaupas valg av habitat og om den endrer områdebruk på grunn av turgåere utfra tiden på døgnet.

Resultatene viste at gaupa unngår turgåere på liten skala innenfor 1-2 kilometer, men ikke på en større skala, altså innenfor reviret. Det viste seg også at gaupa brukte områder assosiert med turbruk mer på natten enn om dagen.

– Denne adferden reduserer antageligvis risikoen for å treffe på mennesker, kommenterer Thorsen.

– Dersom gaupe og menneske skal bruke samme områder, er denne responsen til turgåere og endring i områdebruk med tid på døgnet antakelig en nøkkelfaktor.

Ulven prøver å unngå folk

Han har sett nærmere på faktorer som førte til at en ulveflokk, Slettåsflokken som holdt til i Trysil, gjentatte ganger beveget seg i nærheten av hus. Resultatene tyder på at Slettåsulvene brukte tid nær hus fordi tettheten av byttedyr er høyere i disse områdene. I tillegg kanaliserte brøytede veier trolig ulvenes bevegelse mot hus og noen ganger også gjennom gårdstun. Slike passeringer nærme hus skjedde nesten utelukkende på nattestid.

– Dette indikerer at Slettåsulvene, i likhet med gaupa, endrer habitatbruken gjennom dagen på en slik måte at de reduserer risikoen for å møte folk.

Hannbjørner på vandring tolerer mer

Thorsen har vært med på å undersøke hvordan menneskelig infrastruktur påvirker bevegelse og habitatvalg hos hannbjørner i forskjellige livsstadier.

– Dataene ble delt inn i hannbjørner på vandring, og hannbjørner som er stasjonære og «bosatt» i et hjemmeområde, forklarer han.

De vandrende bjørnene hadde høyere toleranse ovenfor menneskelig infrastruktur enn de som hadde slått seg ned og var «fast bosatt». Dette er gode nyheter for utveksling av gener mellom fragmenterte bjørnebestander, da hannbjørner på vandring kan krysse landskap med mer infrastruktur.

Sameksistens er mulig

Thorsens forskning indikerer at de store rovdyra klarer å tilpasse seg flerbrukslandskapet på en måte som muliggjør sameksistens. Dersom vi vil.

– Hvor langt vi skal gå i å dele landskapet med store rovdyr vil trolig avhenge av oss menneskers toleranse ovenfor store rovdyr, og ikke rovdyras toleranse ovenfor oss, avslutter han.