I Hydrogen Forecast to 2050 anslår DNV at et energibasert hydrogenmarked vil gå fra å være nærmest ikke-eksisterende til å sluke 7-8 % av verdens samlede energiinvesteringer. Frem mot 2050 vil det investeres 6800 milliarder dollar i hydrogenproduksjon, 180 milliarder dollar i rørledninger og 530 milliarder dollar i ammoniakk.

Dette er imidlertid langt fra nok. Selv med disse investeringene vil hydrogen kun utgjøre 0,5 % av verdens energimiks i 2030 og 5 % i 2050. For å oppfylle målene i Parisavtalen må derfor bruken hydrogen tredobles, og hydrogen må utgjøre 15 % av energibehovet ved midten av dette århundret.

«Hydrogen kan bidra til å avkarbonisere sektorer som vanskelig lar seg elektrifisere, slik som luft- og skipsfart, samt energikrevende industriprosesser», sier Remi Eriksen, konsernsjef i DNV. «Dagens politiske virkemidler er ikke tilstrekkelige til å møte behovet for ny hydrogenproduksjon, som må være miljøvennlig og levere hydrogen med lave utslipp. For å få til dette må det også investeres mer i fornybar energi samt karbonfangst og -lagring.»

Ifølge Hydrogen Forecast to 2050 vil grønt hydrogen (fremstilt ved å skille hydrogen fra vann gjennom elektrolyse) stå for 72 % av all hydrogenproduksjon. Dette vil kreve et globalt overskudd av fornybar energi på 3100 gigawatt til elektrolyse, over dobbelt så mye som verdens samlede sol- og vindkraftkapasitet.

Blått hydrogen (produsert fra naturgass med karbonfangst) vil spille en viktig rolle på kortere sikt. På lengre sikt vil blått hydrogen være viktig særlig i amoniakkproduksjon.

Nye verdikjeder

Et nytt, stort marked betyr også nye verdikjeder. I motsetning til petroleumssektoren, der markedet er globalt, blir hydrogenmarkedene regionale. Rent hydrogen fraktes helst i rørledninger, og da ikke over lange distanser, som mellom kontinenter.

Det betyr at Norge har muligheten til å videreføre en nøkkelposisjon som energileverandør til Europa, forutsatt nødvendige, politiske grep. Tiltak som utbygging av mer fornybar energi, støtte til etterspørselssiden og etablering av tilstrekkelig infrastruktur, som rørledninger, vil være viktig. DNV anslår at over halvparten av eksisterende rørledninger globalt kan gjenbrukes til å transportere hydrogen. Der gjenbruk er mulig, forventer DNV at dette vil koste kun 10-35 % av det å bygge nye rørledninger.

Hydrogenproduktet ammoniakk, som er mer stabilt enn rent hydrogen, kan enkelt fraktes med skip og vil således bli transportert globalt.

Global og sektoriell utbredelse

Produksjon og bruk av hydrogen vil ikke være jevnt fordelt i verden. Europa vil innta en ledende rolle med 11% energirelatert hydrogen i energimiksen. Resten av verden vil ha en hydrogenandel på rundt 2-8 %, avhengig av region. Mest blir det i OECD-landene, Nord-Amerika og i Kina, der det finnes tydelige politiske strategier og virkemidler som fremmer både produksjon og etterspørsel etter hydrogen.

Jern- og stålindustrien, som har få andre alternativer til kull og gass, vil tidlig ta i bruk rent hydrogen. Andre hydrogenprodukter, som ammoniakk og metanol, vil få betydelig bruk i tungtransport, både på sjø og i luften og delvis på vei, men vil ikke skalere før 2030. 

Det er lite sannsynlig at hydrogen blir fremtidens drivstoff for personbiler. Det er mange grunner til dette. Elbilene har fått lang rekkevidde, Norge har et godt utbygget ladenettverk og bilene kan lades raskt. Prisen på elektrisitet er i dag også lavere enn hydrogen, og vil etter all sannsynlighet fortsette å være det.

Oppvarming av hus og bygninger er heller ikke et stort, fremtidig anvendelsesområde for hydrogen. Unntaket er i områder som allerede har en omfattende infrastruktur for gassdistribusjon.

«Hvis hydrogen skal bli en viktig energibærer, må vi sikre tillit og støtte hos befolkningen, god risikostyring og politiske virkemidler som vil stimulere både tilbud og etterspørsel. Vi må legge planer som omfatter hele energisystemet, slik at verden kan realisere muligheter for essensielle utslippskutt ved hjelp av hydrogen», sier Eriksen.