Hvor fri er kunnskapen?

Er ytringsfriheten i akademia truet? Finnes det tema som forskere holder seg unna av frykt for konsekvensene? Dreier truslene seg i så fall om frykt for negative reaksjoner i offentligheten, om en venstrevridning blant forskere som fortrenger meningsmangfold, eller om måten akademia er organisert på gjennom systemer for finansiering og premiering?

– Forskere er generelt tilbakeholdende eller forsiktige når de uttaler seg om tema som oppfattes som kontroversielle eller krenkende for utsatte grupper. Da er frykten for forenkling, spissing og polariserende vinklinger fra medienes side, ekstra sterk, sier Marte Mangset, forsker ved institutt for samfunnsforskning og førsteamanuensis ved OsloMet.

Stiftelsen Fritt Ord og Institutt for samfunnsforskning lanserer mandag 14. mars den første del av boken Ytringsfrihet i en ny offentlighet. Her rettes søkelyset mot opplevelser av ytringsfrihet og ytringsrom i akademia, basert på en surveyundersøkelse blant forskere i Norge og dybdeintervjuer med klima-, kjønns- og innvandringsforskere.

Boken er publisert som del av Monitorprosjektet om status for ytringsfriheten i Norge 2020–22, initiert og finansiert av Fritt Ord. Studien om ytringsrom og takhøyde i akademia er den første i sitt slag i Norge.

– Monitorprosjektet om status for ytringsfrihet i Norge er en av Fritt Ords viktigste satsninger, og undersøkelsen av norsk akademia har vi vært særlig spent på. Ytringsfrihet og ytringsrom i denne kunnskapssektoren er viktig for hele samfunnet, ikke bare for forskningsmiljøene selv, sier Fritt Ords styreleder Grete Brochmann.

Hovedfunn fra undersøkelsen:

• 5 av 10 forskere har formidlet forskningsresultater via massemedier eller sosiale medier det siste året. Forskerne vi har intervjuet beskriver formidlingsarbeid som meningsfylt og givende. Men flere oppgir at de formidler snarere på tross av enn på grunn av belønningssystemer og meritteringskriterier i akademia.

• Om lag halvparten av forskerne forteller at de har begrenset seg i formidlingen av egen forskning. Nesten en fjerdedel oppgir at grunnen til dette er at resultatene er for komplekse til å formidle til et allment publikum eller at journalister vrir og vrenger på meningsinnholdet. Andre viktige grunner er frykt for hets, trusler eller offentlig kritikk, at formidling ikke er meritterende, eller at funnene kan krenke minoritetsgrupper, ikke er politisk korrekte, eller kan misbrukes politisk.

• De som forsker på kjønn og likestilling og innvandring og integrering er særlig aktive formidlere i offentligheten, men også de som begrenser seg mest: De skiller seg ut ved at de langt oftere enn andre forskere oppgir at de har unngått å formidle på grunn av en tabloid medielogikk, fordi funnene er politisk kontroversielle eller av frykt for hets og ubehagelige kommentarer.

• I intervjuene med kjønns- og innvandringsforskerne fremheves to temaer der mange velger å ikke uttale seg offentlig: rasisme og kjønnsidentitet. Dette er temaer som berører spesielt utsatte grupper og der den offentlige debatten er knallhard. Det er også temaer der det er stor uenighet mellom forskere om både metodebruk og teoretiske perspektiver.

• Faglige skiller og konflikter mellom forskere og forskningsmiljøer oppleves ekstra belastende når de kobles til forskeres verdisyn og moralske integritet. Dette gjelder spesielt temaer som kjønnsidentitet og rasisme, men også mer generelle spørsmål knyttet til maktforholdet mellom majoritet og minoriteter, eller mellom svake og sterke grupper. Her oppfatter flere at debatter om teoretisk og metodisk perspektiv blandes med moralske og verdimessige posisjoner.

• De som forsker på klima, er også særlig aktive formidlere. Klimaforskerne vi har intervjuet tegner et bilde av færre faglige og moralske kamper innad i forskningsfeltet, og av at ubehagelige kommentarer i større grad kommer utenfra. De forteller også om mer kollegial støtte når aktive formidlere står i mediestormer enn det de intervjuete forskerne fra kjønns- og innvandringsforskningen gjør.

• Mange forskere er bekymret for strømlinjeforming og systemer for finansiering i dagens akademia. Flere peker på at dette systemet er en trussel mot mangfold, kreativitet og originalitet som ikke passer inn i førende forskningsprogrammer og utlysninger.

• Forskere i Norge er en tydelig venstreorientert eller rødgrønn gruppe sammenlignet med befolkningen ellers, men flertallet av forskerne ser ikke politisk homogenitet som et problem. Et betydelig mindretall savner imidlertid større meningsmangfold. Dette gjelder særlig blant samfunnsforskere. Forskerne vi har intervjuet på feltene kjønn, innvandring og klima er bevisste på utfordringer knyttet til politisk konsensus blant forskere på sitt felt, og har ulike strategier for å møte denne utfordringen.

– Flere av forskerne vi har intervjuet fortalte at uenigheter om vitenskapelig kvalitet kan ta form av maktkamper om hva som er legitim kunnskapsproduksjon og -formidling, og at det kan være vanskelig å gi offentlig uttrykk for et perspektiv som skiller seg fra det dominerende, sier Mangset.