Historien om Olivia Quinn

- Vi hadde snakket om det lenge, diskutert frem og tilbake, drøftet ulike alternativer, men i 2016 bestemte vi oss endelig for å prøve å få et barn via gestasjonell surrogati. Det ble en lang og litt for spennende reise, sier de to foreldrene.

I Norge har vi et totalforbud mot surrogati gjennom barneloven og bioteknologiloven. Ifølge barnelovens kapittel 2, paragraf 2, er avtaler om å føde et barn for en annen kvinnen ikke bindende. Helsepersonell forbys også å praktisere gestasjonell surrogati, hvor befruktning skjer utenfor surrogatens kropp, og kjønnscellene ikke er kvinnens egne.

 Derfor måtte Knut og Kjartan utenlands for å realisere drømmen om å stifte sin egen familie.

- Vi var innom flere alternativer og land, men til slutt var det USA som pekte seg ut som det tryggeste og mest transparente alternativet, sier de. - Her er alt regulert og lovfestet i forhold til surrogati, og det finnes også flere profesjonelle byråer som bistår par som ønsker hjelp med dette. Det er en omfattende prosess, med mange dokumenter som skal fylles ut, tester og intervjuer som skal gjennomføres. Hvis ikke alt klaffer, blir det ingenting av.

Knut og Kjartan var først gjennom en prosess som ikke førte fram, før de fant den surrogaten som senere skulle føde barnet deres. Megan bor i California sammen med ektemannen Kevin og datteren Harper Quinn. Hun jobber for en organisasjon som skal sikre at fosterbarn får sin stemme hørt, og hun utviklet etter hvert også et sterkt ønske om å hjelpe noen som ikke kunne få barn selv. I boken forteller hun om prosessen da Knut og Kjartan kom i kontakt med henne, tankene og diskusjonene med ektemannen som hun hadde hatt i forkant, og ikke minst om graviditeten og fødselen, og det å skulle gi barnet hun hadde båret på videre til foreldrene.

- Det var veldig viktig for oss at Megan også fikk komme til ordre i boken, og fortelle sin historie. Vi håper at dette vil føre til at folk får et litt bredere syn på surrogati, og blir opplyste om temaet og får høre direkte fra en førstehåndskilde, hva hun tenker om det å være surrogat.

Da Olivia Quinn ble født i august 2019, skjedde det ikke uten dramatikk. Navlestrengen hadde kommet i klem, og babyens liv sto i fare. Det ble noen søvnløse første døgn for foreldrene. Alt Knut og Kjartan hadde jobbet og kjempet for de siste årene, sto i fare for å bli revet fra dem. Heldigvis stabiliserte situasjonen seg, og både surrogat Megan og jenta Olivia kom fra det med helsa i god behold. Olivia fikk senere mellomnavnet Quinn, etter Megans egen datter.

Knut og Kjartan håper at boken både kan inspirere andre i deres situasjon, og også hjelpe dem, til å få oppfylt deres drøm om å skape en familie. Fortellingen tar for seg de ulike stegene på veien til å bli foreldre via surrogati, og drøfter diskusjoner rundt dette. Boken tar også for seg etiske problemstillinger rundt surrogati, og stiller flere spørsmål, blant annet om alle har rett til å få barn. Men det har også blitt en mye større fortelling enn det:

- Det har blitt en bok som handler om å stå sammen om felles mål i livet, og også en bok som er aktuell og kan være inspirerende for alle med barn, legger de to til.

Om «To pappaer»:

Hvordan er det å få barn når man er to forelskede pappaer? I august 2019 ble Knut Pelerud og Kjartan Haugen foreldre til Olivia Quinn. Surrogaten var amerikanske Megan, og fødselen ble svært dramatisk på sykehuset i Watsonville i California. Prosessen i forkant hadde vært enorm, og nå sto de midt oppe i en situasjon hvor alt de hadde drømt om og kjempet for kunne bli tatt fra dem.

I boken forteller Knut og Kjartan åpent om sine opplevelser rundt å bli foreldre, bakgrunnen for at de ønsket å få barn, og diskusjonene de har hatt med seg selv og andre i forkant. Vi får også høre om opp- og nedturer underveis, og surrogat Megan forteller om sin opplevelse og hvorfor hun ønsket å hjelpe paret med å bære fram barnet deres. Det er også en inspirerende fortelling om å skape en felles drøm og framtid, stå sammen på veien og takle de utfordringene livet byr på.

Boken er skrevet av journalist Aina Kristiansen, med et eget etterord av Knut og Kjartan selv. Den gikk rett inn på førsteplass på bestselgerlista for sakprosa for uke 16.