Politiets sikkerhetstjeneste (PST), Utenriksdepartementet og Tolletaten er de viktigste aktørene som skal sikre god kontroll med eksport av våpen og annet forsvarsmateriell. Riksrevisjonens undersøkelse viser betydelige svakheter i myndighetenes eksportkontroll.

Mange svakheter i Utenriksdepartementets behandling av eksportlisenser

Et hovedprinsipp for norsk våpeneksport er at salg av våpen og ammunisjon til områder hvor det er krig eller krig truer eller til land hvor det er borgerkrig ikke tillates. Det bestemte Stortinget allerede i 1959 i det såkalte1959-vedtaket. Stortinget understreket at eksport av våpen og ammunisjon bare må skje etter en grundig vurdering av de uten- og innenrikspolitiske forhold i det aktuelle området. Utenriksdepartementet skal vurdere risikoen for at forsvarsmateriell som eksporteres, kan bli brukt til intern undertrykking eller andre uønskede handlinger, og om materiellet kan komme på avveie og havne hos en uønsket sluttbruker.

– Vår undersøkelse viser mange svakheter i Utenriksdepartementets saksbehandling. Mange av departementets vurderinger av mottakerland er knappe, overfladiske og lite oppdaterte. I flere tilfeller mangler det en tilfredsstillende skriftlig vurdering i departementets behandling av enkeltsøknader om eksportlisens, sier riksrevisor Per-Kristian Foss.

Riksrevisjonen har blant annet gjennomgått beslutningsgrunnlaget for å tillate salg av forsvarsmateriell til De forente arabiske emirater, et land som har vært engasjert i krigen i Jemen. Utenriksdepartementet har vurdert alle sentrale kriterier i departementets retningslinjer for salg av forsvarsmateriell, men det er stor variasjon i hvor grundig og omfattende de enkelte kriteriene er omtalt. 1959-vedtakets betydning for denne eksporten er ikke grundig nok vurdert av departementet.

Ifølge FN har innkjøpsselskaper i Emiratene gjentatte ganger brutt FNs våpenembargo mot Libya. Allikevel har Utenriksdepartementet innvilget flere lisenser for eksport til Emiratenes militære styrker via disse innkjøpsselskapene. I departementets dokumentasjon blir det ikke omtalt at disse selskapene har vært involvert i våpenleveranser til væpnede grupper i Libya. Departementet har heller ikke drøftet problemet med at Emiratene av PST og Tolletaten anses som en «frihavn», med lite kontroll og der varer ofte videreselges eller re-eksporteres.

– Norge skal være en ansvarlig eksportør av våpen. I denne saken mangler Utenriksdepartementets beslutningsgrunnlag viktig informasjon som utdyper risikoen for at materiellet havner på uønskede hender. Det er alvorlig at departementet ikke har ivaretatt Stortingets forutsetning om at grundige forhåndsvurderinger er den viktigste sikringen mot at norsk materiell havner på avveie, sier Foss.

Lite forebygging, få kontroller

En viktig del av eksportkontrollarbeidet er å hindre spredning av varer og teknologi som kan brukes til å produsere masseødeleggelsesvåpen. Dette er en av PSTs lovpålagte hovedoppgaver. PST følger opp konkrete saker, men jobber lite med forebygging.

– Små bedrifter er ikke alltid klar over det militære potensialet i varene og tjenestene de lager. Det er PSTs jobb å drive oppsøkende virksomhet overfor aktuelle bedrifter, men det gjør de veldig sjelden. Da øker faren for at produktene havner på gale hender, sier Foss.

Eksportører av varer og teknologi som kan brukes både sivilt og militært, såkalte flerbruksvarer, skal selv søke om lisens og sørge for at varene blir deklarert for eksport. Tolletaten kontrollerer få av disse utførslene.

– Tolletaten kontrollerer ikke dokumentene i mer enn ti prosent av utførslene av flerbruksvarer når de skal ut av landet. De kontrollerer bare én prosent av utførslene fysisk. Da er det selvsagt fare for at de ikke oppdager uærlige aktører. Manglende kontroller kan føre til spredning av varer og teknologi som kan ha negative sikkerhetskonsekvenser for Norge og våre allierte, sier Foss.

Les mer om undersøkelsen på riksrevisjonen.no