Fjellreven tar rekorder over grenser

På norsk side er det dokumentert 72 kull i 2022 med totalt 354 valper. Dette er det klart beste året etter at overvåkingsprogrammet for fjellrev ble startet i 2003. Også hos svenskene har fjellreven opplevd et rekordår. Her er det dokumentert 91 kull med i alt 407 valper.

I områdene ved grensa mellom Norge og Sverige finnes det fire relativt solide kjernebestander av fjellrev. De har forbindelse med hverandre gjennom mindre delbestander. I disse grensetraktene ble det i år dokumentert 124 fjellrevkull.

Utsatte valper bryter grenser

– Utviklinga er positiv. Den kan knyttes til at alle tre land gjennom midler fra InterReg Nord har intensivert tiltakene for å redde fjellreven, blant annet gjennom støttefôring og uttak av rødrev. Ikke minst har utsettingen av valper fra avlsprogrammet for fjellrev, finansiert av Miljødirektoratet, hatt stor betydning. Revene som er satt ut er sett igjen i flere av de mindre bestandene i grensetraktene mellom Norge, Sverige og Finland, sier seniorforsker Nina E. Eide i Norsk institutt for naturforskning (NINA).

Seks av revene som ble satt ut i Reisa sør i Norge ble identifisert i Finland i vinter, ved hjelp av DNA-profiler fra ekskrementer, og mellom åtte og tolv ulike fjellrever er sett igjen på viltkamera. En annen god nyhet fra finnene er at de har registrert sitt første kull siden 1996. Det betyr at det i Fennoskandia totalt er registrert 164 kull.

Norsk tispe fikk valper i Finland

– Tispa som fikk unger i Finland ser ut til å være avkom av en rev som ble satt ut på Varangerhalvøya i 2018. Det igjen understreker betydningen de utsatte revene fra avlsstasjonen på Sæterfjellet har for reetableringen av fjellrev i det nordlige Fennoskandia, sier Eide.

Fjellreven har vært borte fra Finland i mange år, og den er bare observert sporadisk. I vinter var det aktivitet ved hele åtte hi i grensetraktene mot Norge.

Den geografiske fordelingen av valpekull og aktivitet hos fjellrev kan nesten alltid kobles opp mot lokale forekomster av smågnagere. Det betyr få og små kull av fjellrev i bunnår for smågnagere, mens det er mange og store kull i år med mye smågnagere.

Toppen kommer i 2023

– Den geografiske fordelingen av kullene sommeren 2022 speiler også forekomsten av smågnagere, men det er litt overraskende at det slår til med rekordmange kull fra Nordland/Västerbotten og nordover allerede i år, fordi smågnagerne og lemen her er i en oppgangsfase. Neste år forventer vi toppåret. Da blir det trolig et enda bedre år for smågnagere i Nord-Norge, og tilsvarende bedre tilgang på mat for fjellreven, forteller Eide.

Fjellreven er et av våre mest truede pattedyr, og allerede på begynnelsen av 1900-tallet var den nesten utryddet på grunn av pelsjakt. Selv om fjellreven ble fredet i 1930, gikk antallet enda mer tilbake. Trolig skyldtes det at bestandene ikke lenger var levedyktige på tidspunktet for fredning.

Dette var også grunnlaget for etableringen av avlsprogrammet. Etter at avlsstasjonen for fjellrev ble opprettet på Oppdal i 2005, er det satt ut valper for å reetablere og styrke flere delbestander. Hittil er det satt ut totalt 459 fjellrever i 9 ulike fjellområder.

Ti ganger flere enn i år 2000

Rundt år 2000 var de bare 40-60 voksne fjellrever i Fennoskandia, mens anslaget i år er om lag 550rever. Det er tydelig framgang i de fleste delbestandene hvor det er gjennomført intensive tiltak for å bevare arten. Tiltak i de mindre delbestandene som ligger mellom større bestander spiller en nøkkelrolle i utvekslingen av gener, blant annet over landegrensene.

– De siste årene har vi gjennom overvåkingsprogrammene dokumentert nyetablering i flere fjellområder. Det fører til at avstanden mellom delbestandene kortes inn, og vi observerer nå oftere at rever flytter mellom delbestandene, sier Eide.

Fortsatt for små i nord

Hun understreker at alle delbestander i Fennoskandia fortsatt er for små til å være levedyktige på lang sikt. Mest kritisk er det for fjellreven i nord. Det er lang avstand mellom Saltfjellet-Junkeren/Vindelfjällen-Arjeplog til Varangerhalvøya øst i Finnmark, og de seks delbestandene som kunne knyttet disse tettere sammen er alle små.

– Derfor er det viktig å opprettholde intensive tiltak i hele utbredelsen i Fennoskandia og kanskje også styrke tiltakene der vi ser at bestandsutviklingen går sakte, avslutter Eide.