Fettsyrer i laksens kost endrer forbrenningen i cellene

Fôret til oppdrettslaksen har på tre tiår gått fra å ha nesten bare marine råvarer, til å ha klart mest råvarer fra planteriket. I 2000 kom rundt 30 prosent av fettet i laksefôret fra havet, mens i 2016 kom kun 10 prosent fra havet, viser tidligere Nofima-rapport (Ressursutnyttelse i norsk lakseoppdrett i 2016).

Forskere i matforskningsinstituttet Nofima ble nysgjerrige på hva endringen av kostholdet gjør med omsetningen av fett. Påvirker fettkilden laksens evne til å mobilisere energi fra fettdepot når den ikke har tilgang på mat? Dette fant de ut mye om ved å studere reaksjonen til fettceller i kultur, som ble anriket med ulike fettsyrer. Det de har gjort som var nytt, var å følge utskillelsen av fett i cellene med radiomerket sporstoff.

- Dette er ikke lett å studere på fisk i levende live, men med celler kan vi studere omsetningen av energi mer i detalj, sier Bente Ruyter, som leder forskningsgruppen i Nofima som har dyrket cellene.

Får mye kunnskap med celleforsøk

Hun forklarer at cellene er såkalte primærceller som er tatt ut av levende fisk, og som har beholdt mye av funksjonen fra levende fisk, i motsetning til cellelinjer som er holdt over flere generasjoner. De er krevende å jobbe med, men de er mer relevant for hva som skjer i kroppen. Forskerne har blandet celler fra 20 fisk og sådd blandingen ut i flasker. Der har de studert hva som skjer med fettomsetningen i cellene under fôring og fasting.

Fasting er vanlig hos villfisk da det går lange perioder uten at de fanger mat. Hos oppdrettsfisk er det vanlig i forbindelse med gyting, mens fisken er syk og før den skal slaktes.

- I de periodene er det livsviktig for laksen å regulere fettomsetningen i kroppen godt, og derfor er det interessant å studere hvordan de prosessene endrer seg med endret kost, sier Ruyter.

I forsøket anriket forskerne fettceller med utvalgte fettsyrer som det finnes mer eller mindre av i fôret enn før. Fettsyrer er den viktigste bestanddelen i fett, og det finnes fettsyrer med ulike egenskaper, for eksempel mettede og umettede.

Fettsyrene som cellekulturene ble anriket med, er:

• Den flerumetta marine fettsyren EPA, som det er mindre av i fôret enn før.
• En typisk plantefettsyre (oljesyre), som det er mer av i fôret enn før.
• En metta fettsyre (palmesyre), som det finnes en del av i både fiskeolje og planteolje.

Mer likt menneskets metabolisme enn antatt

Det som er helt nye funn fra studien, er at fettvevet til laksen reagerer på fasting mer eller mindre slik som fettvevet hos menneske reagerer. Hvilken fettsyre det er mye av i cellene, påvirker hvor mye av hormonet leptin cellen skiller ut. Det har ikke forskere visst før nå. Leptin er et hormon som styrer følelsen av metthet.

Når laks under kjønnsmodning trenger å flytte næringsstoff fra fettvev til kjønnsceller, så transporteres fettet i form av såkalte fosfolipider, kolesterolestere og triglyserider i blodbanen. Tidligere ble det antatt at de ble fraktet rundt som frie fettsyrer.

Det er flere funn i studien:

• Hvilke fettsyrer kosten inneholder, påvirker mengde mitokondrier i cellene og frigivelsen av fettsyrer under fasting.
• Mange av de regulatoriske mekanismene rundt forbrenning av energi på diett med mye fett, ser ut til å være tilsvarende menneske.

Ble anerkjent

Den vitenskapelige publikasjonen som funnene er presentert i, ble fremhevet som den beste i siste nummer av International Journal of Molecular Sciences (IJMS).

− I dette tidsskriftet er det mest forskning på mennesket, men jeg tror laks mer og mer blir vurdert som en mulig modell for menneske. Vi har gjort grunnforskning på fisk som ikke har vært gjort før, og kombinasjonen mellom fettvevsmodell og økt forståelse av fedmerelaterte problemstillinger, trakk nok opp, sier Nofima-forsker Marta Bou Mira.

Hun er førsteforfatter, og hun har skrevet artikkelen sammen med forskningskollegaer ved Nofima, Zhejiang University i Kina, Oxford Centre for Diabetes ved University of Oxford, UK, og AquaGen i Norge.

Lenke til publikasjonen: «Lipid Deposition and Mobilisation in Atlantic Salmon Adipocytes”.