Etterlyser innsats for å beholde kvinnelige ingeniørstudenter

Av: Kristin Aukland, Kifinfo

Se for deg en utdanning med veldig stor overvekt av kvinner eller menn, for eksempel barnehagelærerutdanning eller teknologifag. Om du ikke nødvendigvis forventer at mindretallet skal bli båret på gullstol, er det lett å anta at mye blir gjort for å få mindretallet til å trives og ville fortsette studier.

Maren Garmann Launes finner omtrent det motsatte i sin masteroppgave med intervjuer av kvinnelige bachelorstudenter i ingeniørvitenskap ved Universitetet i Agder (UiA).

Ingen av informantene hadde opplevd at forelesere, veiledere eller ledelsen ved instituttet satte søkelys på kjønnsubalansen, og de ble heller ikke oppfordret til å fortsette med mastergrad, doktorgrad eller en karriere i akademia, forteller Launes.

– Hvordan blir kvinner i mindretall møtt, spør hun, og svarer med egne funn:

– Det er tydelig at UiA har satt søkelys på den skjeve kjønnsfordelingen i form av ulike tiltak for å få kvinnelige studenter inn på studieprogrammene, men ikke på studiehverdagen eller for at de skulle fortsette i akademia.

Launes har intervjuet syv kvinnelige studenter om betydningen av kjønn i studiehverdagen og om akademia som en mulig arbeidsplass på studieprogrammene fornybar energi, mekatronikk og byggdesign ved Institutt for ingeniørvitenskap. Det resulterte i en masteroppgave ved Institutt for statsvitenskap og ledelsesfag ved UiA.

«Akademia er ikke et sted å jobbe»

Det er gjort godt arbeid med å få kvinner til å begynne på mannsdominerte studier, mener Launes:

– Der har UiA gjort mye positivt med for eksempel kjønnspoeng, nye navn på flere studieprogram og mangfold på bilder for å rekruttere bredt.

Studieprogrammet byggingeniør ble til byggdesign og elkraft ble til fornybar energi, forteller Launes.

– Det har vært mye forskning på hvordan få flere kvinner inn i mannsdominerte fagfelt, men jeg fant lite forskning på hvordan de faktisk har det på studieprogram med høy kjønnsubalanse. Kanskje tenker universitetene at det løser seg bare kvinner kommer inn, men masteroppgaven min er et eksempel på at det ikke gjør det.  

Der kommer det fram at selv om informantene sier at de trives, så reagerer noen på hvordan de ble møtt av mannlige medstudenter – andre forteller om at mannlige medstudenter stiller spørsmål ved deres faglige dyktighet.

Launes undrer seg over at selv om informantene beskriver seg som skoleflinke, så fortalte flere om en bekymring for å havne bakpå med skolearbeidet.

– Flere var også skolelei, men hva er det som gjør disse skoleflinke jentene skoleleie, spør hun.

Launes mener utdanningsinstitusjonene generelt, ikke bare UiA, bør bli flinkere til å jobbe med kvinnene mens de studerer, og hun savner større oppmerksomhet for å beholde kvinnene i sektoren. De kan for eksempel tematisere utfordringene i løpet av studietiden og reflektere rundt kjønn på studieprogrammene.

– Fagområdene ved Institutt for ingeniørfag er sentrale for utviklingen av framtidens teknologi, og vi er derfor avhengige av kandidater som speiler befolkningen. Vi får lite variasjon i erfaringer og perspektiver om vi kun henter forskningstalenter fra halvparten av befolkningen.

– Likevel var holdningen som møtte meg: «akademia er ikke et sted å jobbe».

Les hele saken hos Kifinfo