Digital disputas om rus og fangebehandling

Helgesen er til daglig leder av to seksjoner for politiledelse og sivile utdanninger ved Politihøgskolen i Oslo. Avhandlingen for graden Phd ble avlagt torsdag 16. april ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi, Universitetet i Oslo (UiO). Universitetet er for tiden stengt grunnet tiltakene mot korona, og derfor ble dette en digital disputas. 

-         Det ble jo en spesiell opplevelse, men for meg fungerte den digitale disputasen utmerket. UiO la alt utmerket til rette, og jeg fikk opplevelsen av en fin faglig gjennomgang uten at noe manglet, egentlig. Nå er jeg bare glad og lettet over å ha nådd i mål, og for responsen, sier Janne Helgesen.    

Her er et utdrag av sammenfatningen, slik avhandlingen er presentert på instituttets nettside:

Innsatte med rusmiddelproblemer utgjør en stor del av den norske fangebefolkningen. Mange av dem har behov for, og ønsker, behandling og rehabilitering under soning. Rusmestringsenhetene i norske fengsler er et tilbud som innsatte med rusmiddelproblemer kan søke seg til for å få et tilpasset soningstilbud. Det er et mål at de skal støttes i endringsprosesser slik at de bedre kan mestre egne problemer og få økt kontroll og selvstyring i egne liv – ofte omtalt som empowerment.

Omfattende empiri

Avhandlingen har et omfattende datamateriale. Dette består av observasjoner ved fem rusmestringsenheter og intervjuer med 72 innsatte, ansatte og ledere i kriminalomsorgen og spesialisthelsetjenesten. Resultatene viser blant annet at noen rusmestringsenheter praktiserer i tråd med de politiske ambisjonene og empowerment-idealene, slik at innsatte opplever å få adekvat hjelp til å mestre sine problemer. Ved andre enheter dominerer fortsatt kontroll og sanksjoner soningstilbudet, og behandlings- og rehabiliteringstilbudet er fraværende.

Samarbeidsutfordringer og styring

Når det gjelder samarbeidsprosessene mellom yrkesgruppene, viser resultatene at disse påvirkes negativt av fengslenes rigide styringsform, og hvordan de ansatte styres og ledes i rusmestringsenhetene. Samtidig spiller også ansattes ulike organisasjonsmessige tilknytning til fengselet, og profesjonelle bakgrunner, en rolle for samarbeidsklima. Samlet sett lykkes ansatte kun til dels å samarbeide med hverandre, noe som igjen medfører at innsatte ikke fullt ut får det koordinerte behandlings- og rehabiliteringstilbudet de ønsker seg, og lovmessig har krav på.      

Hele avhandlingen kan du lese her