Beckstrøm om Tiden før tiden

Vi har ikke giddet å google det en gang. Vi bare påstår det: deLillos er det eneste bandet i pophistorien som har tre medlemmer ved navn Lars som ikke bare spiller, men dessuten komponerer og synger.

Lars Lillo-Stenberg blir ansett som hærføreren blant Lars-ene. Det er hans halve etternavn i bandnavnet, og av og til – som på kvartettens uhyre godt mottatte album av året, «Evige dager» – er det han som er avbildet på omslagene. 

Men alle som elsker deLillos (hvem elsker ikke deLillos?) vet at bandet også er bassisten Lars Fredrik Beckstrøm og låtene og stemmen hans. 

Da deLillos debuterte med «Suser avgårde» i 1987, hadde Lillo-Stenberg kofferten så full av oppsparte låter at det i første omgang ikke ble plass til noen av Beckstrøms. Men allerede fra og med oppfølgeren, «Før var det morsomt med sne», som kom det samme året, var Lars Fredrik med som vokalist og komponist.

– deLillos-toget ruller og ruller, så det er vanskelig for meg å planlegge en solokarriere i detalj, med spillejobber og slikt, sier Lars Fredrik Beckstrøm.

– Jeg klager virkelig ikke! Men jeg har til enhver tid en masse låter og ideer i banken, og jeg får ikke brukt alle i deLillos. Så jeg lager plater ved siden av når anledningen byr seg. Denne har en egen karakter, slik jeg ser det.

Beckstrøm hadde lyst til å jobbe med Kyrre Fritzner igjen, musikeren og den allestedsnærværende produsenten som blant annet var en medvirkende årsak til at deLillos-albumet «Neste sommer» skinte så sterkt i 1993. Fritzner har produsert «Tiden for tiden» i studioet sitt i Fredrikstad, og spiller trommer, perkusjon og synger i koret på mange av sangene.

– Vi jobber bra sammen, han er en inspirator, har bra humor, og vi fikk en sjanse til å realisere et album på relativt kort tid.

Resultatet er Beckstrøm mest folkemusikk-pregede album. Han fikk den britiske folkrocken inn via storebroren, og har aldri lagt bort den irske folkemusikken. På «Tiden for tiden» er den mer fremme enn noen gang før.

– Jeg har faktisk bare vært i Irland to ganger, ler han. – Men jeg er ofte på The Dubliner og spiller! Jeg har holdt folkemusikken varm siden jeg var 18.

Det er noen svært fine musikere som hjelper ham på «Tiden for tiden». Børge Are Halvorsen, Ingeborg Christophersen og Ida Heidel spiller fløyte. Michael Barrett Donovan spiller fiolin. Knut Hem bidrar med dobro, og Beckstrøm selv trakterer akustisk gitar (det er ingen elektriske på dette albumet), bouzouki, mandolin, bjeller, munnspill, banjo, piano og salmesykkel. Gode venner av artisten, alle sammen.

På «Tiden for tiden» samarbeidet Beckstrøm og Fritzner om å finne frem til låtene som passet sammen i akkurat denne helheten. Det var nok å ta av. 

– Det er ikke så vanskelig å finne på nye ting. Det er gøy å sitte å jamme leke seg bort. Sangene og ideene hoper seg opp. Utfordringen er egentlig å ta seg sammen og ikke knote for mye, men jobbe mer konkret. Arbeide med det man har og gjøre ting ferdig. Kanskje kategorisere materialet – den passer her og den passer der. Denne er på engelsk, denne er på norsk.

«Tiden for tiden» består hovedsaklig av sanger som er blitt til i løpet av de siste fire årene. Med et par unntak.

– «Joffen» har jeg hatt med meg lenge. Den har hatt et bossanova-arrangement og alt. Det som skjer i sangen hendte da jeg var en meget ung mann, og «Joffen» – ikke hans virkelige navn – kom inn på puben, skalv på hendene og gikk i gang med å fortelle seg om det dramatiske livet han hadde levd.

Beckstrøm er en av disse låtskriverne som har full tilgang til minnebanken. Han kan skrive en sang i dag, om noe han opplevde for lenge siden. «Irland», som avslutter albumet, er en slik. Den oppsummerer også mye av hva det er han synes er så appellerende med den irske musikktradisjonen.

– Jeg reiste på vestkysten der sammen med en kompis da vi var 20. Det regnet, og vi søkte ly på en pub. Vi fikk whiskey og øl for å varme oss, og ble sittende og høre på bandet: Eldgamle menn og jenter på 15 som spilte sammen. Det er jo fantastisk, ikke sant? Det er ikke rart at man får lyst til å hylle det.

«Inni hans hode» ble på sin side ble trigget av at artisten observerte en gammel mann, nesten blind, og begynte å dikte opp et liv til ham. En klassisk beckstrømsk vri. Men Beckstrøm bedyrer også at mange av sangene på «Tiden for tiden», er personlige.

Det er en håndfull ganske bittersøte tekster på albumet, om menn som sitter mest alene. En av kvinnene, hun i «Stakkar», finner Jesus. I «Du må ikke tro» sitter mannen igjen og forsøker å overbevise seg selv om at det er best sånn. Huff, det har ikke skjedd noe dramatisk i Beckstrøms privatliv, vel?

– Nei, nei, nei. Jeg har vært sammen med kona mi i over 30 år. Når du skriver en sånn sang, skriver du i en form og en tradisjon. Men du putter alltid noe av deg selv inn i den. Jeg kan jo kjenne på den ensomheten som sangen beskriver, jeg også.

«Det er bare noe du skriver» er på sin side en ren sjangerlek, forteller Beckstrøm. «Mer av alt» beskriver opplevelsen av en «modernitet som føles veldig vanskelig». «En ukjent dag i fremtiden» setter dype spor på det vi får kalle «Side A» – en lang, filosofisk sang som tikker og går. Den synes å handle om slekters gang, men vil helt sikkert bety forskjellige ting for forskjellige mennesker på forskjellige stadier i livet. Å be Beckstrøm om å «forklare» den, ville vært direkte ufint. Så det lar vi være.

Om tekstene til tider kan være melankolske, om enn alltid gå den gode måten som liksom kiler en i sjelen, er musikken velsignet iørefallende hele veien. Denne Beckstrøm kan jammen skrive en god melodi. På «Tiden for tiden» har han fargelagt dem med feler og tverrfløyter. De føles likevel alltid som fengende poplåter, eller viser som har en slags kontakt med evigheten.

– Jeg tenker at alle albumene mine har en egen identitet. Men «Tiden for tiden» er nok den som er mest gjennomført innenfor sitt univers. Det foregår en form for korrespondanse låtene imellom. Den ble en annen type reise. Spesielt for den som vil henge med hele veien.