Astrid Uhrenholdt Jacobsen: - Toppidrett på sparebluss?

- Det er både store og skjeve forskjeller i markedsinntektene til idrettene. Så lenge toppidrettsaktiviteten er så avhengig av disse er realiteten at de mindre idrettene strever med å ha tilstrekkelig inntektsgrunnlag som sikrer satsing på toppidrett overhodet.

- I flere av de paralympiske og olympiske idrettene må utøverne selv bidra med en egenandel til forbundet, for å finansiere opp deler av landslagssatsingen, sier Uhrenholdt Jacobsen.

Som leder av utøverkomiteen taler hun utøvernes sak i viktige saker. Hun er bekymret for de rammebetingelsene de enkelte toppidrettsutøverne har og mener mange ikke tas seriøst når de forteller om hvor dårlig råd de til å satse.

Under EUs fattigdomsgrense
Hun viser til at utøvere som mottar stipend av Olympiatoppen, altså utøvere som er i verdensklasse i sine idretter, lever halvparten av disse på midler under EUs fattigdomsgrense som i dag er på 260 000 kr i året.
- Det er også i denne gruppen vi finner flest av de som også betaler for å være på landslag. Dette er toppidrettsutøvere som gir avkall på pensjonspoeng og sikkerhetsnett i tilfelle noe går galt. Hadde ikke disse menneskene tilhørt toppidretten, og utad vært en del av en suksesshistorie, hadde vi kalt det sosial dumping, mener Uhrenholdt Jacobsen.

Stipend på stedet hvil
Utøverkomiteens leder er også svært bekymret for stipendordningen som har stått på stedet hvil i lang tid.

- Stipendstørrelsen på 120.000 kroner har ikke blitt endret på over 10 år, samtidig har rammebetingelsene blitt dårligere for mange av idrettene og utøverne. Over tid er ikke dette en bærekraftig toppidrettsmodell. Da OL i Tokyo ble utsatt ett år var det mange som fikk store problemer. Sparepenger og mulighet til permisjoner fra jobb og studier var brukt opp. Sponsorer forsvant. Mamma og pappa hadde kanskje ikke mer å gi. Norske utøvere flyttet hjem på ungdomsrommet for å overleve.

Hun stiller seg spørsmålet om; Vil Norge toppidrett?
- Dette har toppidrettssjefen uttalt mange ganger. Hvis svaret på dette retoriske spørsmålet er ja, så trenger vi bedre rammebetingelser både for særforbund og utøvere.