Al Farabi hylles i den muslimske verden

Han var kosmolog, logiker, musiker, psykolog og sosiolog. I Vesten er han kjent som Alpharabius, Alfarabi eller helt enkelt Farabi. Han ble født i 870 og døde mot slutten av 950.

Al Farabi ble antagelig født i byen Farab/Otrar, i nåværende Sør-Kasakhstan. Men historikerne er uenige om hans bakgrunn. Det er også de som hevder han ble født i det nåværende Turkmenistan, eller muligens Afghanistan.  Men Farab/Otrar var et av disse intellektuelle sentre i den islamske verden fram til den ble ødelagt av erobreren og herskeren Djengis Khan på 1200-tallet, og hans navn er knyttet til denne byen.

Utdannet i Bagdad

Fra ulike beretninger vet man at Al Farabi tilbrakte store deler av sitt liv i Bagdad sammen med kristne lærde, inkludert geistlige Yuhanna ibn Haylan, Yahya ibn Adi og Abu Ishaq Ibrahim al-Baghdadi. Senere tilbrakte han også tid i Damaskus og i Egypt. Det man vet er at han i 901 begynte sin høyere utdanning i Bagdad.

Hans navn kan ha gitt opphav til det portugisiske ordet alfarrábio, som betyr gammel, kjedelig eller tykk bok.

I islamsk filosofisk tradisjon blir Al Farabi ofte kalt "den andre læreren", etter Aristoteles som var kjent som "den første læreren". Han har fått kreditt for å ha bevart og brakt videre de originale greske tekstene i middelalderen med sine kommentarer og avhandlinger, og dermed påvirket fremtredende filosofer som Avicenna og Maimonides.  

Ibn-Sina (Avicenna) ble født 30 år etter Al Farabis død. En kommentar Al Farabi hadde skrevet om Aristoteles' metafysikk kom til å gi Ibn-Sina en ledetråd inn i Aristoteles' verden.

Trodde ikke på skjebnen

Al-Farabi så religion som en slags symbolsk sannhet. Han trodde imidlertid ikke på skjebnen, som er et grunnleggende begrep i den islamske verden, som han tilhørte. Han anses dessuten for å være tenkeren som skilte logos i to grupper; idéen og beviset. Logos handler om de faktiske argumentene eller påstandene i teksten eller talen. Mottakeren blir overtalt når de opplever resonnementene som sanne eller sannsynlige.

Som filosof grunnla Al-Farabi sin egen skole for tidlig islamsk filosofi kjent som "farabisme" eller "alfarabisme", men som riktignok senere er blitt overskygget av avicennisme.

Religionens betydning

Al Farabi var den første filosofen i den islamske verden som viste en seriøs filosofisk interesse for sammenhengen mellom samfunn og religion. Men han startet ikke fra bunnen av. Al-Farabis greske arv er godt synlig. På hans tid ble de fleste filosofiske tekstene oversatt fra gresk, og Al-Farabi var åpenbart en ivrig leser av sine forgjengere. Følgelig viser hans skrifter både intim fortrolighet med Aristoteles og Platon. Al-Farabis samfunnsfilosofi (og religion) kan beskrives som en intelligent og original syntese av Aristoteles og Platon – og nyplatonismen. 

Et velfungerende samfunn er for Al Farabi mennesker som lever nært hverandre og samarbeider. Uten samarbeid insisterer han på at "mennesket ikke kan oppnå fullkommenhet".

Byen og «den ideelle stat»   

Al Farabi var opptatt av sosialpsykologi og beskrev bysamfunnet som den ideelle måten å organisere samfunnet på: «En forening av mennesker der man sammen er opptatt av å hjelpe hverandre og hvor man oppnår ekte lykke….». Han skrev at «enhver mann er medfødt disponert til å slutte seg til et annet menneske, eller samarbeide med andre menn i arbeid han burde utføre». Han konkluderte med at for å "oppnå det han kan av den fullkommenhet, trenger hvert menneske å bo i nærheten av andre og omgås dem."(Al Farabi," Avhandling om utsikten til innbyggerne i den dydige byen ")

Al-Farabi skrev også en kommentar til Aristoteles arbeid, og et av hans mest bemerkelsesverdige verk er Al-Madina al-Fadila (Den dydige byen) hvor han drøftet spørsmålet om en ideell stat med utgangspunkt i Platon. Al-Farabi hevdet at religion ga uttrykk for sannhet gjennom symboler og overtalelse, og, i likhet med Platon, så det som filosofens plikt å veilede staten. Al-Farabi hevdet at den ideelle staten var bysamfunnet Medina da den ble styrt av profeten Muhammed.  

Ifølge Al-Farabi er religion egnet til å lede samfunnets medlemmer mot menneskelig perfeksjon og dermed bidra samtidig til oppnåelsen av individuell lykke. Samtidig sier at han religion først og fremst er et instrument for å bygge det perfekte samfunn.