Hvorfor er vi så ambivalente til fotomodeller?

Tekst: Susanne Dietrichson/Kilden magasin

– Jeg holder på med et saktegående forskningsprosjekt om fotomodeller som startet opp for mange år siden, forteller sosiolog og professor Cecilie Elisabeth Basberg Neumann.

Neumann har selv jobbet som modell, så bokprosjektet springer ut av tanker hun har gjort seg knyttet til denne erfaringen.

– Jeg likte godt å kle meg i vakre, skreddersydde klær, bli fotografert og den positive oppmerksomheten jeg fikk gjennom jobben, sier hun.

– Samtidig som jeg tenkte: «Hvorfor gjør jeg dette? Jeg er jo feminist!»

Og det er nettopp denne dobbeltheten hun ønsket å utforske: Forakten for og dragningen mot modellyrket som hun mener mange kjenner på. Og hva som er yrkets historiske opprinnelse, eller opphav. 

– Forakten for modellyrket er jo velbegrunnet: Mye av det som foregår i bransjen er ikke OK: Fokuset på mote, utseende og tynnhet. Og objektiviseringen av modellene, særlig de kvinnelige. Mange av dem er dessuten alt for unge, utdyper hun. 

Kokotten fascinerer

I studien drøfter hun fotomodellen som den siste av tre viktige historiske roller kvinner har hatt, som er tett forbundet med klær og skjønnhet. De første to er kokotten og mannekengen.

Særlig kokotten fascinerer Neumann. For mens Store norske leksikon definerer kokotten som «en lettlivet kvinne som lever av sine elskovforhold», viser hun til den amerikanske litteraturprofessoren Theresa Braunschneider som finner det stikk motsatte i boka Our Coquettes.

Kokotten oppsto i England på slutten av 1600-tallet og begrepet kommer av det franske ordet for høne. I dag assosieres det med en kvinne som har flyktige elskovsforhold, men dette skjedde først senere, forklarer Neumann.

– Disse kvinnene som ble kalt kokotter, oppsto parallelt med at industrialismen vokste frem i Europa og føydalsamfunnet gradvis ble tilbakelagt: Masseproduksjonen av bomull satte fart på klesproduksjonen og endret tilgangen til klær, sier hun.

– Kokottene var døtre av menn som hadde tjent mye penger på disse samfunnsendringene. Pengene ga døtrene deres muligheten til å kjøpe seg vakre klær, smykker og gjenstander; silke, brokade, perler og porselen. 

Handlekraftige kvinner

Gjennom sin livsstil uttrykker kokottene også handlekraft, ved at de aktivt velger å utsette ekteskapet og utvide det korte tidsrommet unge kvinner hadde før de giftet seg. Det ga dem også en slags frihet, ifølge Neumann.

– I dag blir kokottene assosiert med flyktige elskovsforhold, men det var faktisk motsatt. De kunne leve slik de gjorde, nettopp fordi de ikke hadde noe elskovsforhold, sier hun. 

– Hvis en kvinne hadde et seksuelt forhold til en mann før hun giftet seg ble hun ansett som en fallen kvinne og sjansen til ekteskap var forspilt.

Man kan også si at kokottene viste fram en ny måte å være i verden på, som hang sammen med fremveksten av den nye samfunnsklassen, borgerskapet, ifølge Neumann. 

– Kanskje oppfattet kokottenes fedre at kokottenes livsstil nettopp signaliserte deres egen økonomiske framgang, sier hun. 

– Så kom Victoria-tiden og med den oppstår et nytt kvinneideal. Kokottens frie livsførsel og vakre klær ble sett på som lettsindig og forkastelig, og hun forsvant fra historiebøkene. 

Mannekenger og modeller

En liknende kvinnetype, eller figur, dukker ikke opp igjen før på begynnelsen av 1900-tallet, denne gangen i form av mannekengen, forteller Neumann.

– Mannekengene oppstår i kjølvannet av motehus og varemagasiner. Motedesignere og -produsenter trengte noen som kunne vise frem klærne til kjøpelystne og pengesterke kvinner. Og til det benyttet de unge, vakre kvinner fra arbeiderklassen, sier hun.

– De fikk opplæring i å føre seg pent og vise frem klær på en innbydende måte, men det var også viktig å ikke være for seksualiserte. 

Fotomodellen oppstår med filmbransjen, men etablerer seg for alvor først på 1960-tallet, forteller Neumann.

– Dobbeltheten ved modellyrket, tiltrekningskraften versus avskyen, handler nettopp om kontroll og seksualitet, ser hun.

– Sosiologen Ashley Mears har studert hvordan pengesterke menn omgir seg med vakre, unge kvinnelige modeller som et symbol på makt. Modellene blir betalt for å komme på fester og sitte ved samme bord som disse mennene. Men det er status, ikke sex, som er drivkraften. Dette fenomenet er en parallell til kokotten som også fungerte som statussymboler for mektige menn i sin samtid.

Klær som sosialt fenomen

– Som sosiolog er jeg opptatt av klær som sosialt fenomen. Det handler om forholdet mellom individ og gruppe. Hva er det du forteller omverden gjennom klærne du velger, hva er det du ønsker å fortelle, hvilken gruppe ønsker du å identifiseres med og hva forteller du som er ufrivillig, eller ubevisst, sier professor Cecilie Neumann ved OsleMet.

Neumann henviser også til Simone de Beauvoir som pekte på at det å kle seg passende for en kvinne er nært knyttet til seksualitet og kontroll.

– Det å kle seg passende gjelder, ifølge de Beauvoir, først og fremst for den attraktive kvinnen i fruktbar alder, sier Neumann.

– Mens den attraktive kvinnen kan kle seg på en måte som kler hennes figur, har den eldre kvinnen gitt avkall på å forføre, og klærne blir mer som en utkledning eller en lek – på samme måte som hos barnet.

Forakten for modellyrket handler også om forakt for det ytre, som noe tomt og overflatisk, mener Neumann.

– Feministene har vært fly forbanna på motebransjen i årevis, og med rette. De har pekt på at kvinner blir gjort til tanketomme kleshengere, sier hun. 

– Men skjønnhet er også en drivkraft og en kilde til kreativitet, for å si det med den engelske litteraturprofessoren Elanie Scarry. Hun peker på at det setter i gang skapertrangen i oss, og at det gjør oss godt. Og hvorfor skal vi la motebransje definere hva vi ser på som skjønnhet? Her mener jeg samfunnsvitenskapen har en jobb å gjøre.

Les hele artikkelen her.