Sammenligner pris på dødshjelp og helsehjelp

Hva er et liv i smerte egentlig verdt? Hva gjør det med deg som menneske å miste muligheten til å studere eller jobbe? Hva gjør du når du har så vondt at du ikke kommer ut døra? Du ikke klarer å ta vare på deg selv eller barna dine? Hvem er du når du mister identiteten din, og rollene du har spilt i livet strykes fra manuset til alle rundt deg?

Da er du, dessverre, en av mange. Ifølge FHI har halvparten av voksne i Norge langvarig smerte. Langvarig smerte er også vanlig blant barn og ungdom.

Vi snakker ofte med fortvilte endometriose- og adenomyosepasienter om smerter. Noen får ikke smertelindringen de desperat trenger. Andre får avhengighetsskapende morfinpreparater kastet etter seg, uten et tilbud om adekvat behandling. De forteller om hvor grusomt livet har blitt. Hvordan det ikke er til å holde ut lenger.

Flere av pasientene har prøvd mye. De har jobbet hardt for å bli bedre. Vært innom fastlegen utallige ganger. Ligget med beina i været foran gynekolog etter gynekolog. Tatt blodprøver, ultralyd, CT-bilder og MR-bilder. De har prøvd hormonpreparater. Kunstig overgangsalder. Antidepressiva. Nervemedisiner. Botox i underlivet. Noen har operert. En, to, fem, åtte, ti ganger. Men kanskje har de ikke vært hos en spesialist med god nok kompetanse. Kanskje den lange listen over alt de har prøvd, ikke egentlig er verdt så mye, fordi ekspertisen manglet.

Andre har ikke hatt muligheten til å teste noe i det hele tatt. Helsehjelpen har uteblitt. De blir ikke trodd eller tatt på alvor.

Mange venter i lange køer i det offentlige. Eller kaster penger på problemet, og går privat, selv om de egentlig ikke har råd. Der er håpet enkelt. Å møte noen som ser dem, undersøker dem og tilbyr behandling. Spesielt når leger i det offentlige ikke har tid, kapasitet eller ressurser til å møte dem.

Dagene går. Legene byttes ut. Men smertene blir værende. De biter seg fast som flått. Suger livet ut av deg. Pasientene mister håpet. Pårørende blir redde for å miste den de er glad i. Legene blir frustrerte. For smerter er krevende å møte i et helsevesen som nå får betalt mer for å ikke sykemelde mennesker. Som setter krav til at du skal rekke gjennom en konsultasjon på 15 effektive minutter. Et system som tvinger helsepersonell til å løpe raskere, uten å tilby joggesko.

Smerte er en myr å synke ned i. Noe du sitter fast i. Uten hjelp fra andre, kan det være umulig å komme seg løs igjen. Smerter øker risikoen for selvmordstanker og selvmord. Smerter kan være dødelige. Du kan miste deg selv i smerte. Du tenker kanskje at du først får fri fra alt det vonde, når du slutter å føle noe som helst.

Hvorfor er vi ikke mer rasende? Hvorfor evner vi ikke å se alt som kan gå tapt til smerter? Hvorfor er vi ikke reddere for alt og alle vi kan miste?

Heldigvis finnes det hjelp for de fleste. Men den må komme raskere. Løsningen er latterlig enkel. Det handler bare om penger. Hva vi mener det er verdt å investere i. Selvsagt mer penger til forskning på sykdommer som gir smerte. Men forskning alene er ikke nok. Vi trenger også mer til sykehus, akuttmottak og legevakter. Mer penger som kan gi bedre arbeidsvilkår til menneskene som skal hjelpe oss, når livet er for tøft til at vi klarer å stå i det alene.

Mer til pasientforeninger som jobber med kvinnehelse, og møter noen av de som lever med grusomme smerter. Endometrioseforeningen, Vulvaforeningen, PMDD Norge og PMOS Norge har lenge bedt om opprettelsen av en ny kvinnehelsepott på 10 millioner. Fordi vi ikke passer inn under noen av de andre offentlige tilskuddsordningene, har vi ikke råd til å hjelpe alle de som trenger oss. Selv helseministeren har nikket anerkjennende, når vi har løftet behovet. Men statsbudsjettet for nok et år er lagt frem. Der er det ingenting å hente for oss.

Fantastiske leger, gynekologer og kirurger jobber også for harde livet, så flere kan få hjelp raskere. De er uvurderlige, og gir så mye håp til så mange mennesker. Og nettopp håpet er drivkraften som bærer mange smertepasienter fremover. Men noen av de sterkeste blant oss, som har stått i kamper friske mennesker aldri vil kunne forstå, har også stått for lenge på egen hånd. Selv umenneskelig styrke er ikke evigvarende. For en som ikke orker mer i dag, hjelper det ikke at en løsning kanskje kommer om noen år.

Et samfunn måles ikke bare i hvor lenge vi holder mennesker i live, men i hvor langt vi er villige til å gå for å hjelpe dem å leve.

Det minste vi kan tilby mennesker som lever med smerter, er ikke et liv hvor de klamrer seg til håp. Det er en reell mulighet til å få livet tilbake. Ingen skal måtte sitte alene foran en skjerm og søke opp prisforskjeller på helsehjelp og aktiv dødshjelp i utlandet, fordi de ikke får hjelpen de trenger her hjemme.