Det dyreste i statsbudsjettet kan være det som ikke skjer

Norge konkurrerer hver eneste dag om kapital, kompetanse og investeringer. Vi kan ikke ta for gitt at morgendagens selskaper, teknologi og arbeidsplasser blir bygget her.

De siste regjeringsperiodene har det vært betydelige endringer i skattesystemet på flere områder. Endringer hører demokratiet til, og politiske partier vil naturlig nok ha ulike syn på både nivået og innretningen på skattene. Problemet oppstår når endringene kommer så hyppig eller uventet at usikkerheten om fremtidige rammevilkår i seg selv kan påvirke investeringsviljen.

Norge har råd til mye, men det vi ikke har råd til, er å gjøre det mindre attraktivt å investere her. Det mest kostbare ved et statsbudsjett kan derfor være det som aldri står i budsjettet: investeringene som ikke blir gjort.

Skattekommisjonen, som leverte sin rapport tidligere i år, har lagt stor vekt på stabilitet og forutsigbarhet. Uansett hva man mener om de konkrete forslagene, representerer rapporten et forsøk på å løfte diskusjonen bort fra de årlige skattedebattene og over på langsiktige løsninger. Kommisjonen ble etablert nettopp med mål om å finne grunnlag for et bredere og mer varig skatteforlik, som kan gi næringslivet mer forutsigbare rammer over tid.

Skal vi lykkes med omstillingen av norsk økonomi, må det lønne seg å investere i Norge. NHOs ferske prognose viser at 46 prosent av medlemsbedriftene opplever uforutsigbare rammebetingelser som et stort hinder for vekst og investeringer. NHO peker samtidig på at norsk politikk av mange oppfattes som mindre stabil enn tidligere, særlig på skatteområdet. Det burde bekymre flere enn næringslivet. Når investeringene uteblir, uteblir også innovasjonen, produktivitetsveksten og arbeidsplassene som skal finansiere morgendagens velferdsstat. Statsbudsjettet bør derfor måles på ett spørsmål: Gjør det Norge mer attraktivt å investere i, eller mindre?

I BDO møter vi hvert år tusenvis av norske virksomheter. Det som går igjen på tvers av bransjer og landsdeler, er ikke først og fremst spørsmål om skattesatsen. Vi møter ledere som utsetter investeringer fordi de er usikre på fremtidige rammevilkår, og vi møter eiere som venter med vekstplaner. Vi møter også selskaper som etterspør langsiktighet langt oftere enn de ber om nye støtteordninger.

Da trenger vi et regelverk som gjør det attraktivt å etablere og drive virksomhet i Norge. En god skattepolitikk fungerer både for gründeren i garasjen og for selskapet med milliardinvesteringer.

Et godt skatteforlik vil kreve kompromisser, og det vil kreve at partiene på begge sider er mer opptatt av hva som er bra for norsk verdiskaping enn av å vinne neste debattrunde. Istedenfor skattekrig trenger næringslivet partier som evner å samle seg om løsninger som står seg når flertallene skifter.

Om jeg skal være så frampå at jeg gir finansminister Jens Stoltenberg et råd, håper jeg han bruker statsbudsjettet til mer enn å presentere enkeltstående skattegrep. Stoltenberg har fått et godt grunnlag fra Skattekommisjonen, og nå må han bruke muligheten til å bygge bred politisk enighet om et skattesystem som står seg over tid. Dersom målet er økt verdiskaping og flere private arbeidsplasser, må hensynet til langsiktighet veie tyngre enn ønsket om kortsiktige politiske seire.

Det viktigste nå er forutsigbarhet. Bedrifter investerer ikke i usikkerhet.