Da Norge sviktet krigsseilerne, tok Else Heimstad dem med hjem

Forfatter Asbjørn Bakke leste et avisintervju med Else Heimstad i 2018 og tenkte umiddelbart: "For en dame! For et liv! For en bragd! Dette lukter bok."

– Etter å ha besøkt henne var jeg ikke i tvil om at jeg måtte skrive denne boken. 95 år gamle Else Heimstad hadde en uhyre viktig historie å fortelle, sier Bakke.

Else giftet seg med Leif Heimstad rett etter andre verdenskrig. Han hadde da vært krigsseiler i fem år. Først senere oppdaget hun at noe var gått i stykker i ham. Hun skjønte at det var mange som Leif.

Slik begynte en kamp for krigsseilerne som skulle vare livet ut. Det var en kamp for at norske myndigheters skammelige behandling av dem skulle bli kjent, forstått, unnskyldt og aldri glemt. Hun gjorde en uvurderlig innsats for å redde Norges anstendighet, men betalte selv en høy pris.

– For meg var det et stort privilegium å få snakke mye med Else det siste året hun levde. Hun var hun full av fortellerlyst, lo godt og hadde et stort glimt i øyet. Men ofte kom det også et mørkt og tungt drag over ansiktet hennes, forteller forfatteren.

Else mistet to barn og levde mange tiår døgnet rundt med krigsseilere som hadde fått livet ødelagt. Det ble mye å bære, og som 95-åring gruet hun seg til å legge seg hver kveld. Marerittene tok henne.

I tiårene etter krigen var det minimal forståelse for krigsseilernes psykiske skader, verken hos leger, politikere eller folk flest. Men Else Heimstad forsto. Hun og hennes traumatiserte krigsseiler-ektemann reiste landet rundt og registrerte på eget initiativ flere tusen krigsseilere som levde under de nedrigste forhold da knapt noen andre brydde seg. Hun tok mange selvmedisinerte, alkoholiserte og utslitte menn inn i hjemmet sitt, samtidig som hun hadde fire barn, en syk mann og to hunder.

Else og Leifs dokumentasjon og alliansebygging var avgjørende for at Stortinget 23 år etter krigen snudde og endelig ga krigsseilerne rett til krigspensjon og at regjeringen omsider ga dem en unnskyldning i 2013. Da var det ikke mange igjen av dem.

I en samtale med Asbjørn sa Else at hun angret på sin innsats for krigsseilerne.

– Jeg ville ikke gjort det igjen, sa hun.
– Hvorfor ikke, spurte han.
– Det kostet for mye. Ikke minst for barna, svarte hun.
– Hvorfor gjorde du det, da?
– Fordi ingen andre brydde seg. Jeg klarte ikke la være.

Akkurat, tenkte forfatteren, du hadde gjort det igjen.

For mennesker av Else Heimstads støpning klarer ikke å snu ryggen til folk som blir utsatt for urett fra det samfunnet som skulle takket dem.

Boken er utgitt av Aschehoug forlag og er i salg nå.