Derfor blir autister diskriminert: Usynlige jenter, umyndige gutter

– Se for deg et klasserom der ett barn er veldig synlig annerledes fra de andre. For eksempel at det vifter med armene, vipper på stolen og har mindre verbalt språk enn de andre.

Slik begynner lærer, forsker og spesialpedagog Marte Dalmo når hun skal forklare sin teori om «synlighetslogikk».

– Slike barn vil fort oppleve at de blir undervurdert og sett på som dummere enn de er. Hvis de er i stand til å skjule sin annerledeshet, lærer de at det er det de må gjøre, sier Dalmo. 

– Dette kalles maskering, og hvis man lykkes i å maskere, er belønningen at man ses på som kompetent. Men straffen er at man ikke får tilretteleggingen man har behov for. 

Årsaken til dette, ifølge en vitenskapelig artikkel Dalmo publiserte i tidsskriftet Disability & Society før sommeren, er at systemet som møter autistiske barn og voksne, kun anerkjenner det som er synlig. 

– Hvis man utviser en atferd som den nevrotypiske majoriteten tydelig gjenkjenner som autistisk, får man tilrettelegging, men man mister autonomi. Om man maskerer autistiske trekk og fremstår nevrotypisk, beholder man autonomi, men mister muligheten til tilrettelegging, sier hun.

– Hvis man forteller om sine erfaringer og støttebehov, så anerkjennes ikke dette av systemets portvoktere om man ikke utviser de synlige trekkene portvokterne forventer å se.

Dette er kjernen i Marte Dalmos teori om synlighetslogikk. I løpet av noen få måneder har den gjort henne til et kjent navn innenfor den internasjonale autismeforskningen.

Forklarer hele livet

– Det tok helsevesenet nesten 30 år å finne ut at jeg var annerledes, mens de populære jentene på ungdomsskolen bare brukte noen sekunder, sa Dalmo til Utdanningsnytt våren 2025. 

Den gangen ble hun intervjuet ikke som autismeforsker, men som sent diagnostisert voksen autist som hadde overvunnet store hindringer og nå jobbet som lærer på den samme skolen der hun selv hadde blitt stemplet og utstøtt som barn.

På videregående skole førte «unormal atferd» til at hun ble tvunget til å avgi urinprøve på grunn av mistanke om narkotika-bruk. Den var negativ. Senere rømte hun hjemmefra og ble nesten plassert på barnevernsinstitusjon. 

Slik oppsummerte Utdanningsnytt Dalmos møte med systemet: «Hjelpeapparatet var der, men forstod ikke hva som lå bak atferden.»

Denne manglende forståelsen skulle Dalmos egen forskning senere bidra til å forklare. Men først ble hun lærer og tok mastergrad i spesialpedagogikk. Så publiserte hun en vitenskapelig artikkel basert på masteroppgaven.

– Nå har artikkelen bikket 16.000 visninger, noe som er usedvanlig mye for en vitenskapelig artikkel bare få måneder etter publisering, sier hun.

– Hvordan oppleves det å få så mange lesere med din første vitenskapelige artikkel?

– Det er en veldig rar opplevelse. Spesielt for en autist som aldri har vært særlig populær, for det er jo vi autister sjelden.

– Noen ganger blir forskning viktig fordi mange kan kjenne seg igjen, og føle at forskeren satte ord på noe de nesten visste fra før av, men ikke hadde funnet ordene til å beskrive. Kan det kanskje sies om din artikkel?

– Det kan man mildt sagt si. Det er veldig logisk når man først ser det og får satt ord på det. Jeg får masse meldinger fra autister som har lest artikkelen og flere har sagt at «dette forklarer hele livet mitt».

Les hele saken hos Kilden magasin