Jakt på villreinens premisser

Da innlandsisen trakk seg tilbake mot slutten av den siste istiden, vandret villreinen inn i det som i dag er Norge. I dens spor kom de første jegerne og fangstfolkene.  De var avhengige av villreinen for å overleve, og de lærte raskt å utnytte de store trekkene for å sikre mat og andre livsnødvendige ressurser. Samtidig forsto de at høstingen måtte være bærekraftig dersom det skulle finnes dyr også i årene som fulgte.

Overforbruk av villreinens arealer

I dag er bildet et annet, da villreinen er preget av stadig økende press på arealene. Økt menneskelig aktivitet og infrastruktur har delt opp villreinens leveområder og redusert mulighetene for de store sesongtrekkene. Dermed blir det vanskeligere for villreinen å forflytte seg mellom ulike funksjonsområder til rett tid.

Aksepterer jaktfrie soner

Dette ser vi tydelig gjennom kvalitetsnormen for villrein, hvor tilstanden til villreinområdene er vurdert. Mange villreinområder mangler tilgang til viktige funksjonsområder, eller har trekkruter som ikke lenger brukes. Menneskelig aktivitet forsterker utfordringene. Jakt er intet unntak, men det er også nødvendig for å opprettholde bærekraftige bestander. Norges Jeger- og Fiskerforbund (NJFF) har derfor vært tydelige i arbeidet med tiltaksplanene: Vi aksepterer soner hvor jakt ikke tillates, slik at villreinen kan trekke fritt og bruke områdene slik den naturlig ønsker.

Kunnskap som bærebjelke

Samtidig har jakta en viktig rolle i dagens villreinforvaltning. Som følge av at villreinens leveområder er redusert, er de tilgjengelige beiteressursene begrenset. Hvis villreinen skal ha tilgang på gode beiter også i framtida, må disse forvaltes på en bærekraftig måte. Derfor er det nødvendig med villreinjakt for å holde bestandene innenfor det som anses som områdenes bæreevne. Slik bidrar jakta til å sikre både gode beiter og livskraftige bestander på lang sikt.

Moderne villreinforvaltning er kunnskapsbasert. Vi har gode estimater på bestandenes størrelse, sammensetning og tilgjengelige beiteressurser i de ulike villreinområdene. Dette gjør det mulig å fastsette et jaktuttak som er tilpasset målene for bestandene. Når jakta følger etablerte forvaltningsplaner, er den ikke en trussel mot villreinen. Tvert imot bidrar den til å styrke artens langsiktige overlevelse.

 Sykdomsbekjempelse

Jegerstanden har også støttet opp om tiltak som på kort sikt har vært krevende, men som har hatt som mål å sikre villreinens framtid. Mange jegere deltok i det omfattende uttaket av villrein etter at skrantesjuke (CWD) ble påvist i Nordfjella sone 1, vel vitende om at dette var første steg i å tømme området for villrein. Dette var dramatisk. Likevel var tiltaket nødvendig for å bekjempe sykdommen og legge grunnlaget for framtidige, friske og robuste bestander. I dag er området friskmeldt, og arbeidet med å reetablere villreinen er godt i gang.

CWD-trusselen har imidlertid ikke sluppet taket helt og skaper fortsatt usikkerhet i flere villreinområder. Også her er jegeren en viktig del av løsningen. Gjennom jakt og prøvetaking reduseres risikoen for spredning, samtidig som kunnskapsgrunnlaget styrkes. Selv om det store bukkeuttaket på Hardangervidda har vært gjenstand for betydelig debatt, har jegerne i stor grad stilt opp og fulgt de anbefalte tiltakene for å øke sannsynligheten for framtidig friskmelding av området.

Jegernes bidrag

Det er ingen tvil om at jakt påvirker villreinen. Jegerne har vært klar over dette lenge, og har derfor vært pådrivere for tiltak som reduserer belastningen. Områder er fredet slik at villreinen kan trekke uhindret og finne ro. Det er innført begrensninger på når på døgnet det kan jaktes. Villreinjegerne vet også at sjansen for å lykkes blir større dersom man unngår å skape unødig uro i flokkene.

Skal vi lykkes med å ta vare på Europas siste bestander av villrein, må de forvaltes på villreinens premisser. Det innebærer både å redusere menneskeskapte belastninger og å bruke jakta som et kunnskapsbasert forvaltningsverktøy. Bærekraftig jakt er ikke en trussel mot villreinen. Tvert imot er den en viktig del av løsningen og kan bidra til å føre villreinen trygt inn i framtida.