Forskere etterlyser et bredere syn på Den gylne hordens arv

Damir Iskhakov, etnolog og forsker på tatarfolkets etnogenese ved Marjani-instituttet for historie i Kazan, viste til at synet på Den gylne horde har endret seg betydelig de siste tiårene. Ifølge ham mente mange kasakhere tidligere at deres historiske røtter først og fremst lå hos kiptsjakene og andre eldre folkegrupper. I dag viser både historiske kilder og sammensetningen av kasakhiske klaner en tydelig forbindelse til Den gylne horde.

Gaibulla Babayarov, spesialist på gammeltyrkisk epigrafikk og numismatikk ved Institutt for orientalske studier i Tasjkent, understreket verdien av å samle forskere fra flere land. Han avviste samtidig oppfatningen om at Den gylne horde ikke har noen forbindelse til Usbekistans historie.

– Perioden under Den gylne horde spilte en viktig rolle i det usbekiske folkets etnogenese, sa Babayarov.

Det meste av dagens Usbekistan tilhørte Tsjagatai-ulus, men de nordvestlige områdene, særlig Nord-Khorezm, var en del av Den gylne horde. Mange usbekiske klaner hadde røtter i Dasjt-i Kiptsjak. Babayarov anslår at nær halvparten av de tradisjonelle usbekiske stammegruppene kan knyttes til dette området. Han mener derfor at historien til Den gylne horde og Tsjagatai-ulus bør studeres i sammenheng.

Klaner og felles historisk arv

Forskerne diskuterte også klansystemet i Den gylne horde. Iskhakov beskrev dette som et av de minst utforskede områdene innen middelalderhistorien, blant annet fordi få historiske kilder er bevart.

Han viste til at et relativt lite antall opprinnelige klaner, kanskje 12–14, etter hvert utviklet seg til et langt større system, slik det blant annet beskrives i eposet om Edige og den såkalte «Horden med nitti klaner». Mange av disse klanene kan fortsatt spores hos ulike tyrkiske folkegrupper.

Babayarov påpekte at sovjetisk historieskriving i stor grad overså klanenes betydning i Usbekistan, der usbekerne først og fremst ble fremstilt som et bofast folk. Spor etter klaner og etnonymer finnes fortsatt i stedsnavn, blant annet i Samarkand-, Kashkadarya- og Surkhandarya-regionene.

Historie og genetikk

Sabitov advarte mot å trekke for bastante historiske konklusjoner på grunnlag av genetiske studier. Han understreket at genetikk er et viktig forskningsverktøy, men ikke kan avgjøre hvem som er en «ekte» representant for en folkegruppe.

– Etnisk identitet kan ikke reduseres til DNA, sa han.

Iskhakov var enig og påpekte at genetiske analyser kan være nyttige for å undersøke slektskap over flere århundrer, men er langt mindre pålitelige når de brukes på middelalderens befolkninger. Historisk minne, språk og kultur er etter hans syn sentrale faktorer i utviklingen av etnisk identitet.

Den gylne horde i tatarisk historie

Iskhakov fortalte også at sovjetisk historieskriving lenge holdt Den gylne horde utenfor historien om tatarene. Under Stalin-perioden ble det lagt vekt på teorien om at dagens tatarske befolkning utelukkende stammet fra volgabulgarene, mens Den gylne horde ble fremstilt som uten tilknytning til tatarisk historie.

Etter Sovjetunionens sammenbrudd begynte historikere å integrere Den gylne horde i den bredere forståelsen av tatarfolkets etnogenese.

– I dag har Den gylne horde fått sin naturlige plass i historien om det tatariske folket. Vi ser nå bidragene fra de gamle tyrkerne, bulgarperioden, kiptsjakene og Den gylne horde som viktige deler av vår felles historie, sa Iskhakov.

Kilde: The Astana Times / Aiman Nakispekova, 16. august 2026https://astanatimes.com/2026/08/scholars-call-for-broader-view-of-golden-hordes-legacy/