Psykoanalysen møter moderne hjerneforskning

En ny fagartikkel publisert i det nevrokognitive tidsskriftet Entropy argumenterer for at Sigmund Freuds modell av sinnet, samt nyere psykoanalytisk teori, har likhetstrekk med den ledende modellen innen hjerneforskning i dag, det såkalte prediksjonsparadigmet.

Ifølge denne nevropsykologiske modellen er hjernen en spåmaskin. Kontinuerlig forsøker den å forutsi hva som vil skje, samtidig som hjernen forsøker å minimere avviket mellom forventning og faktiske sanseinntrykk. Nevropsykologene anser prosessen som grunnleggende for all menneskelig persepsjon, handling og emosjonell regulering.

Erik Stänicke, Bendik Hovet og Line Indrevoll Stänicke ved Psykologisk institutt

Sammen med kollegaer argumenterer for at teorien har markante likhetstrekk med hvordan psykoanalysen allerede har beskrevet menneskets indre liv i over hundre år.

– Psykoanalysen har i over 130 år utviklet psykologiske teorier om hvordan predikasjoner foregår på et subjektivt nivå, som nå kognitiv nevropsykologi studerer på et fysiologisk nivå.

Prediksjoner og projeksjoner

Både psykoanalytikere og nevropsykologer beskriver i dag de samme grunnleggende fenomenene, ifølge artikkelforfatterne, men på ulike nivåer. Nevrovitenskapen tegner opp en mekanistisk og matematisk modell av hvordan hjernen fungerer. Psykoanalysen tilbyr en fenomenologisk beskrivelse av hvordan disse prosessene oppleves innenfra.

Særlig trekker Erik Stänicke og kollegaer fram det psykoanalytiske begrepet projeksjon som en fenomenologisk parallell til nevrovitenskapens prediksjon.

– Når vi tillegger andre mennesker egenskaper, intensjoner eller følelser, former hjernen vår opplevelse av verden i tråd med etablerte forventninger, sier Stänicke.

Tidligere erfaringer med andre mennesker former gradvis forventningene våre til nye relasjoner og situasjoner, påpeker professoren.

– Dette samsvarer med det nevrovitenskapelige skillet mellom å endre egne prediksjoner, perseptuell inferens, og forsøket på å få verden til å samsvare med dem, nemlig aktiv inferens.

Nye perspektiver på psykiske lidelser

I artikkelen legger Erik Stänicke og kollegaer særlig vekt på hvordan både nevrovitenskap og psykoanalytisk teori beskriver sinnet som et system orientert mot stabilitet og forutsigbarhet, eller homeostase, en form for psykisk likevekt.

I den prediktive modellen skjer dette ved å ta bort usikkerhet. Hjernen forsøker å gjøre verden mest mulig forståelig og forutsigbar ved å holde fast ved etablerte forventninger.

– Psykoanalytikere omtaler tendensen i sinnet til å gjenskape kjente relasjonelle mønstre, sjøl når disse er dårlig tilpasset, sier Stänicke.

Han mener at sammenfallet er et eksempel på hvordan koblinga mellom de to fagfeltene kan tilføre nye perspektiver på psykiske lidelser.

– Rigide og vedvarende symptomer, som paranoide forestillinger eller en internalisert kritisk stemme, kan være stabile, men lite fleksible prediksjonsmodeller, sier Stänicke.

– Det kan for eksempel være mennesker som automatisk forventer kritikk, avvisning eller fiendtlighet fra andre, og derfor tolker situasjoner gjennom dette filteret på tross av at virkeligheten ikke tilsier det.

Hos pasienten blir modellene opprettholdt fordi de reduserer usikkerhet, sjøl om de medfører en forvrengning av virkelighetsoppfatningen. På den måten vil både psykoanalysen og prediksjonsparadigmet kunne forklare hvorfor det noen ganger tar lang tid å endre psykiske lidelser, ifølge Stänicke.

– I tillegg gir begge modellene oss innblikk i hvordan deler av våre forventninger til omverdenen ikke bare er forankret kognitivt, men i proseduralt minne som uttrykkes i relasjonelle væremåter, sier han.

Det betyr at erfaringer og forventninger ikke bare finnes som bevisste tanker, men også som måter å reagere og være sammen med andre mennesker på, forklarer Stänicke.

– Derfor må psykoterapi noen ganger arbeide relasjonelt. For eksempel kan nye erfaringer i relasjonen mellom terapeut og pasient gradvis bidra til å endre fastlåste relasjonelle mønstre.

En vitenskapelig subjektivitet

Den prediktive modellen kan bidra med en nevrologisk forankring for psykoanalysen. Samtidig som psykoanalytisk teori kan supplere nevrovitenskapen med detaljerte og nyanserte modeller for hvordan prediksjoner foregår, oppleves, fortolkes og uttrykkes i relasjoner.

– Å føre sammen disse to fagfeltene kan åpne for en mer helhetlig psykologi, der både nevrologiske mekanismer og subjektiv erfaring inngår. Slik kan vi forstå subjektivitet på en mer vitenskapelig måte.