Mindre sjøis i Arktis - nærmer seg rekordlave nivåer

-Årets sjøis-maksimum ligger an til å bli det nest laveste siden satellittmålingene startet, kun slått av 2025 forteller forskningsleder ved Bjerknessenteret og UiB Marius Årthun.

Helt siden 1979 har satellitter holdt øye med sjøisen i Arktis og målt hvor utstrakt isen har vært på sitt største, som i vitenskapelige kretser kalles for sjøis-maksimumet. I sitt første år kunne målingene vise en utstrekning på over 16.5 millioner km2 med sjøis, fra første måling til i år er isen redusert med hele 1.5 millioner km2. Bare 2018 og 2025 har hatt lignende lave verdier på denne tiden av året.

- Utviklingen i 2025-2026 tyder på et akselerert tap av sjøis etter noen år med mer stabilt isdekke. Det kan indikere at naturlig variabilitet og effekten av global oppvarming drar i samme retning, forklarer Årthun.

Det er områdene rundt Labradorhavet (vest for Grønland), i Barentshavet, og området nord for Svalbard, at tapet av sjøis er størst.

Ikke overraskende 

Dette er en trend som følger mengden med karbon som slippes ut i atmosfæren, ifølge Lars Henrik Smedsrud, forsker ved Universitetet i Bergen og Bjerknessenteret.

-Det som slår meg er at det store bildet de siste 30-40 årene er ganske lineært, og altså som forventet, forteller Smedsrud.

-Den gradvise nedgangen i vinterisdekket gjenspeiler den økende atmosfæriske konsentrasjonen av CO2, forklarer han.

Mindre sjøis om vinteren

Nå er det bare inne i Polhavet hvor man finner sjøis om vinteren, mellom Nordpolen og Grønland, men slik har det ikke alltid vært.

-Om vinteren pleide sjøisen å rekke helt sør til Bjørnøya i Barentshavet, og fryse til hele Diskobukta på vestkysten av Grønland, forteller Smedsrud.

Smedsrud deltar i prosjektet «Climate Narratives», hvor de studerer klimaendringer på Grønland generelt, og spesielt sjøisen i Diskobukta på Grønland.

-Dette er blant områdene som har mistet vinter-isen og er helt åpent hav nå i mars 2026, forteller Smedsrud.

- Foreløpige analyser viser at sjøisen og temperaturen på Atlantisk vann har en stor grad av samvariasjon også i Diskobukta. Dette er for lengst etablert i Barentshavet.