Gamle naust og setre kan bli fremtidens ressurs

Hvordan kan kulturarv bidra til å løse naturkrisen, klimakrisen og arealpresset? Det forsøker forskningsprosjektet CONCHE å finne svar på.

Prosjektet ledes av SINTEF i samarbeid med TØI, Norsk institutt for naturforskning (NINA), den internasjonale organisasjonen ICCROM, Buskerud og Vestland fylkeskommune – og lokale ildsjeler som foreningen Nytt i Naust.

Et presset landskap – og et stort potensial

Vi bygger ned stadig mer natur i Norge. På bare elleve år har 540 km² blitt omdisponert til nye boliger, fritidsboliger og næringsbygg. Samtidig står hundrevis av kulturhistoriske bygninger i naturen ubrukt – fra naust ved kysten til setre langt til fjells.

– Vi har et enormt arealpress i Norge. Samtidig lar vi verdifulle bygninger forfalle, selv om de kunne vært tatt i bruk igjen, sier seniorrådgiver Lillian Sve Rokseth i SINTEF.

Mange av disse bygningene er en viktig del av vår kulturarv. Likevel forsvinner de raskt: 30 prosent av norske naust og 18 prosent av seterbygningene er borte siden registreringen på 1970–90-tallet. Bare 740 setre er fortsatt i drift.

– Disse bygningene er del av historien vår, men de kan også bli del av fremtiden. Gjenbruk kan både bevare kulturarven og redusere behovet for nybygg, sier Rokseth.

Hvorfor er gjenbruk viktig?

Gjenbruk handler om å gi eksisterende bygg nye funksjoner. Et naust kan bli en gårdsbutikk. En gammel seter kan bli et lite overnattingssted. Et fraflyttet småbruk kan brukes til læring, turisme eller lokale næringer.

Dette gjør mer enn å bevare historie. Det kutter også utslipp og reduserer ressursbruk.

– Hver gang vi bygger nytt, bruker vi store mengder materialer, energi og areal. Ved å bruke det som allerede finnes, sparer vi både natur og klima, forklarer Rokseth.

Ulike interesser og fragmentert ansvar

Å gjenbruke kulturarv i naturområder er ikke alltid enkelt. Flere forvaltningsnivåer og ulike lover – naturmangfoldloven og kulturminneloven – styrer hvem som bestemmer. Samtidig har både utbyggere, lokalsamfunn, reiseliv og miljøaktører interesser i saken.

– Vi ser at mange ønsker det samme; mindre naturinngrep og levende bygder. Men beslutningene blir ofte vanskelige fordi ansvaret er fragmentert, sier Rokseth.

I prosjektet utvikles nå retningslinjer, verktøy og beslutningsmodeller som kan hjelpe både kommuner og fylker med å vurdere konkrete prosjekter.

Fra livsløpsanalyse til naturhensyn

Forskerne undersøker blant annet:

• Miljøeffekter gjennom livsløpsanalyser (LCA)
• Påvirkning på sårbare arter og økosystemer
• Mulighet for gjenbruk i en sirkulærøkonomisk modell
• Sosiale og kulturelle konsekvenser for lokalsamfunn

– Gjenbruk skal ikke skje for enhver pris. Vi må sikre at økt aktivitet ikke forstyrrer dyreliv eller fører til nye negative konsekvenser. Derfor er vi opptatt av både naturhensyn, kulturverdier og samfunnsnytte, sier Rokseth.

Derfor utvikler forskerne en multikriterieanalyse – et verktøy som gjør det enklere å se helheten og balansere ulike hensyn.

Naust og setre som testlaboratorier

I prosjektet ser de på gamle naust langs kysten, setre i fjellet og andre kulturhistoriske bygninger i sårbar natur. Disse brukes som case-studier for å teste modeller og utvikle anbefalinger.

– Mange av disse bygningene har et enormt potensial. Men vi må forstå både barrierene og mulighetene for å få til bærekraftige løsninger, sier Rokseth.

Et løft for lokalsamfunn

Gjenbruk av kulturhistoriske bygg kan gi store ringvirkninger: nye arbeidsplasser, mer aktivitet i distriktene, nye møteplasser og økt stolthet over lokale kulturmiljøer.

– Når en gammel bygning får nytt liv, skjer det ofte noe med hele nærmiljøet. Det skaper tilhørighet, sier Rokseth.

Målet er at prosjektet skal bidra til en mer balansert arealbruk i Norge – der både natur, kultur og mennesker tas hensyn til.

– Vi ønsker å vise at gjenbruk ikke bare er et nostalgisk prosjekt. Det er en moderne, kunnskapsbasert strategi som kan hjelpe oss å nå klimamålene og bevare verdifulle naturområder, sier Rokseth.

Planen er bred formidling av resultatene, slik at kommuner, fylker og lokale aktører kan ta metodene i bruk.