Cape Town-avtalen trer i kraft i 2027

SIKKERHET FOR FISKEFARTØY: IMOs generalsekretær kunne melde at Cape Town-avtalen trer i kraft 24. februar 2027. Den er et resultat av Torremolinos-konvensjonen, som ble vedtatt tilbake i 1977.

– Det er virkelig gledelige nyheter at globale minimumsregler for sikkerhet nå endelig kommer på plass. Cape Town-avtalen vil bidra til å styrke sikkerheten om bord i fiskefartøy og beskytte fiskere i det som mange steder er en svært risikofylt næring, sier fiskeri- og havminister Marianne Sivertsen Næss (Ap).

En seier for rederi og mannskap

Norge har hele veien vært en av pådriverne for dette sikkerhetsløftet for fiskefartøy, ved å ratifisere konvensjonen allerede i 1979, og signere Cape Town-avtalen allerede i 2013.

Den har imidlertid manglet tiltredelse fra mange nok medlemsland. Argentina ble brikken som kompletterte puslespillet, med sine mange fiskefartøy.

– Vi er selvsagt svært fornøyde med at de andre medlemslandene også ser verdien i avtalen. Dette har vært et langt lerret å bleke, og vi ser på det som en seier for rederi og mannskap i den globale fiskerinæringen at Cape Town-avtalen nå trer i kraft neste år, sier sjøfartsdirektør Alf Tore Sørheim.

Kampen mot tre U-er

Ikrafttredelsen av Cape Town-avtalen gir ikke bare et sikkerhetsløft. Den gir også ny tyngde til det internasjonale arbeidet mot ulovlig, urapportert og uregulert fiske, såkalt «UUU‑fiske».

Verdens Matvareorganisasjons (FAO) Port State Measures Agreement har lenge vært hovedverktøyet i kampanjen mot UUU-fiske. Cape Town-avtalen, ILO konvensjon 188 om arbeid innen fiskeri og IMOs STCW-F-regler utgjør nå sammen en langt sterkere global sikkerhets- og kontrollpakke for fiskefartøy.

– Ulovlig, urapportert og uregulert fiske er en viktig årsak til overfiske, og det inngår i FNs bærekraftsmål å få slutt på det. Jeg er derfor glad for at vi får på plass flere globale verktøy for å styrke arbeidet mot UUU-fiske. I september 2025 trådte WTO-avtalen som forbyr subsidiering av UUU-fiske i kraft. Til sammen har vi nå flere kraftfulle tiltak enn noen gang før, sier fiskeri- og havministeren.

Dette er Cape Town-avtalen

Man skal holde tunga beint i munnen om man skal man ta for seg avtalens fulle tittel på norsk; Cape Town-avtalen av 2012 om gjennomføring av bestemmelsene i Torremolinosprotokollen av 1993 vedrørende Den internasjonale Torremolinos-konvensjon om fiskefartøyers sikkerhet av 1977.

Historien bak avtalen er både lang, og litt kronglete. Det viktige er imidlertid hva den vil bety for den risikoutsatte fiskerinæringen.

Kort fortalt innføres et globalt minimumsnivå for sikkerhet på fiskefartøy, eller «SOLAS for fiskefartøy», som var intensjonen i 1977.

Fra 24. februar 2027 skal medlemsstatene ha på plass tekniske krav for nye fiskefartøy. Kravene gjelder for fartøy bygget på eller etter ikrafttredelsen. De gjelder konstruksjon og utrustning, stabilitet og sjødyktighet, maskineri og elektriske installasjoner, brann og livredningsutstyr, og inspeksjoner og sikkerhetskontroller.

Fra Torremolinos til Cape Town

Arbeidet med en global sikkerhetsstandard for fiskefartøy startet allerede i 1977, da Safety of Fishing Vessel-konvensjonen (Torremolinos-konvensjonen), ble vedtatt i IMO.

Konvensjonen var ment å være «SOLAS for fiskefartøy». Norge var blant de få landene som ratifiserte den. Det skjedde allerede i 1979, men den konvensjonen trådte aldri i kraft. Et nytt forsøk kom i 1993 med Torremolinosprotokollen, som hevet innslagspunktet for kravene til fartøy på 24 meter og over. Heller ikke denne ble ratifisert av mange nok land.

Gjennom 2000-tallet arbeidet IMO systematisk med å finne ut hva som hindret ratifikasjon. Flere resolusjoner ble vedtatt, og en arbeidsgruppe arbeidet frem et nytt rammeverk i 2011–2012. Resultatet ble Cape Town-avtalen av 2012 (CTA). Her ble det lagt inn nødvendig fleksibilitet – blant annet for å ta hensyn til at ulike land måler fiskefartøy forskjellig på lengde og tonnasje. Denne mer praktiske tilnærmingen har nå gjort det mulig å endelig få konvensjonen i kraft.