Flere profesjoner må tas i bruk for å møte helsepersonellmangel

Norsk Osteopatforbund møtte i løpet av 2025 helseminister Jan Christian Vestre og statssekretærene Karl Kristian Bekeng og Usman Ahmad Mushtaq, Helse- og Omsorgsdepartementet. Samtalene har i stor grad handlet om hvordan helsetjenesten bedre kan gjøre nytte av osteopater og også annet helsepersonell i lys av pågående debatt om fremtidens helsetjeneste, i kjølvannet av helseministerens visjoner for «Helsepersonell 2040». Det er også nedsatt et utvalg som skal se på ulike måter å organisere helsetjenesten, inkludert bruk av og rekruttering av helsepersonell. Det er helt klart at når behovet i helsetjenesten fremskrives i et langtidsperspektiv, vil vi mangle titusenvis av helsepersonell. Vi har fremmet vårt syn på dette, og flere punkter sammenfaller også med det som flere andre profesjonsforbund i vår sektor har formidlet. Osteopater og flere gode kollegaprofesjoner kan bidra med mer, men det krever at vi får tilgang til nødvendige verktøy og blir innlemmet i offentlige ordninger, blant annet registrering av helsedata. Under er det skriftlige innspill Norsk Osteopatforbund har sendt til departementet, og som danner grunnlag for vårt videre arbeid i denne perioden. 

Tomas Collin, leder NOF

Helse- og Omsorgsdepartementet

v. Statssekr. Karl Kristian Bekeng

Vi viser til dialogmøte i desember og sender herved våre innspill til det videre arbeidet med «Helsepersonellplan 2040». Vi forstår at dette arbeidet er stort og sammensatt og naturlig må gå over noe tid. Det er mange fasetter av dette som fortjener flere runder med innspill og samtaler. Vi ønsker å bidra i det videre arbeidet sammen med gode kolleger fra helsetjenesten, og setter pris på å bli inkludert, nå og fremover. 

Innledning

Norsk Osteopatforbund (NOF) støtter vurderingen om at det er nødvendig å se på tiltak som sikrer tilstrekkelig helsepersonell og effektiv ressursbruk for fremtiden. Vi støtter også at dette handler om flere ting i sammenheng, hvor blant annet arbeidsmiljø, organisering, teknologi, rekruttering og utdanning, spiller inn. Helsepersonell må i denne sammenheng ses som en samlet ressurs hvor alle profesjoner bidrar med kompetanse og kapasitet, i både førstelinje og spesialisthelsetjeneste. Vi vil innledningsvis også være tydelige på at befolkningens behov for helsetjenester i fremtiden vil være direkte knyttet til samfunnsmessige forhold som påvirker folkehelsen. Det er et stort paradoks at vi på tross av høy levestandard og et trygt velferdssamfunn kan registrere at store grupper står på utsiden av arbeid og med redusert livskvalitet og aktiv deltagelse i samfunnet.

Utfordringsbildet – mer enn helsetjenestens kapasitet

I presentert framskriving av behov i helsetjenesten kommer det frem at vi vil ha store utfordringer med å rekruttere, utdanne, beholde og finansiere en stor økning av helsepersonell. Vi vil her peke på at man parallelt med å se på helsepersonell spesifikt må se på tiltak som fremmer folkehelsen generelt. Det å sørge for et inkluderende arbeidsliv, en god skole og utdanningssektor, sosial trygghet og fysisk aktive liv, vil ha stor innvirkning på behovet for helsehjelp. Vi vil særlig peke på at tiltak som sikrer en mer fysisk aktiv befolkning vil gi store utslag på forekomst av ulike livsstilssykdommer som overvekt, diabetes, hjerte- og karsykdommer, i tillegg til ulike muskel-skjelettplager og lettere psykiske plager. Vi støtter vurderinger og innspill presentert av Aktivitetsalliansen (https://aktivitetsalliansen.no/) og flere kollegaforbund i vår sektor, som med all tydelighet viser potensialet som ligger i å reparere mindre og forebygge mer. Her ligger blant annet forslag om fysisk aktivitet i skolen, aktiv læring, og videreføring og utvikling av skolefag som inkluderer livsmestring og kunnskap som kan styrke kloke valg om egen helse. Det vises også til lavterskeltilbud som aktiverer alle aldre, og spesielt den eldre garde. Det å greie seg godt i egen bolig lengst mulig, vil gi store positive avtrykk i behov for eldreomsorg og kommuneøkonomi. En heldøgnsplass koster godt over 2 millioner per år, og det vil være store beløp å spare ved å gi hjemmebaserte tjenester.

Om helsetjenestens organisering

Osteopater er som regel å finne i førstelinjen og våre innspill om organisering vil derfor i hovedsak basere seg på våre erfaringer som en profesjon i allmennpraksis. Vi ser at helsetjenestens faglige og finansielle organisering i førstelinje og spesialisthelsetjeneste ofte skaper avstand mellom helsetjenesteytere, og kan føre til faglige barrierer og en søylestruktur som virker fordyrende og gir lange pasientforløp. En svært stor andel av helseplager som fører til langvarig arbeidsfravær og nedsatt livskvalitet er sammensatte og ofte uten klare diagnoser. Smertetilstander, hodepine, utmattelse, er noen eksempler på plager som ofte kategoriseres som MUPS (medisinsk uforklarlige symptomer, https://tidsskriftet.no/2015/06/legelivet/uforklarte-lidelser-sykefravaer-og-allmennlegene ), hvor veien via utredning til behandling ofte er lang og krevende. 

Om bedre bruk av flere profesjoner i førstelinjetjenesten

For kort tid siden presenterte regjeringen sin melding om allmennlegetjenesten. Det vises til at ulike grupper kvalifisert helsepersonell i større grad må brukes der det er hensiktsmessig, for å avlaste fastlegene og styrke førstelinjetjenesten. En mulighet er hvordan andre profesjoner kan få tilgang til verktøy som f.eks. henvisninger. Innen muskel- og skjelettplager har i 20 år kiropraktorer og manuellterapeuter kunnet henvise til bildediagnostikk og til spesialisthelsetjenesten (https://www.manuellterapi.no/wp-content/uploads/2024/03/Ot.prp_.28_2005_2006.pdf). 

Evalueringen av forsøksprosjektet som førte til endringen viste at yrkesgruppene på en god og ansvarlig måte tok verktøyene i bruk, til nytte for pasientene og i et kost-nytte perspektiv. Dette ligner også på ordningen med «First Contact Practitioner - FCP» i Storbritannia, hvor flere yrkesgrupper inkludert osteopater, fysioterapeuter og kiropraktorer, fyller en viktig funksjon i triagering, kartlegging og behandling av store grupper av pasienter (https://www.hee.nhs.uk/our-work/musculoskeletal-msk-first-contact-practitioners, https://www.iosteopathy.org/about-osteopathy/for-healthcare-professionals/ ). Det å gi tilgang til disse verktøyene til kompetent og autorisert helsepersonell som allerede er på plass i tjenesten, er kostnadseffektivt og tidsbesparende. Det vil være en styrke for tjenesten at flere kvalifiserte yrkesgrupper får en styrket rolle som primærkontakter innen sitt kompetansefelt. Fysioterapeuter, osteopater og naprapater bør gis tilgang til henvisninger til supplerende undersøkelser som bildediagnostikk, og til spesialist. 

«Grønn resept» eller livsstilsintervensjon har på tross av mye oppmerksomhet i politiske debatter fortsatt et stort utviklingspotensial, særlig når det gjelder faktisk iverksetting av fysisk aktivitet (https://www.dagensmedisin.no/fastleger-forebygging-helfo/livsstilstakst-ble-endret-i-2022-slik-har-bruken-utviklet-seg/619901). Samtale, støtte og gode råd gitt av fastlege er bra, og har en viktig plass i dette. Men, det å endre vaner og være fysisk aktiv krever ofte en tilrettelegging og støtte som ikke så lett kan leveres inne på et legekontor. Vi mener at man både vil kunne avlaste allmennlegetjenesten og nå betydelige helsegevinster for store pasientgrupper ved å gjøre «Grønn resept» profesjonsnøytral i den forstand at den kan benyttes av flere grupper kvalifisert helsepersonell i førstelinjen. 

Profesjonsnøytrale stillingsbenevnelser og utlysninger vil kunne rekruttere kompetent helsepersonell til å dekke behov i hele landet. I den i dialogmøtet nevnte «First Contact Practitioner» rollen i Storbritannia favnes MSK- behandlere bredt, uten at det avgrenses til én profesjon. Det samme ser vi også i andre land, som f.eks. Australia, hvor det begrepet «Allied Health Professions» favner bredt en rekke profesjoner og anerkjenner deres viktige bidrag i helsetjenesten (https://www.ahpa.com.au/allied-health-professions). Som et eksempel på profesjonsnøytralitet vil vi nevne at vi i Norge ser at yrkesbetegnelsen miljøterapeut appellerer mange med ulik utdanning, også osteopater. Miljøterapeut som yrkesbetegnelse er ikke omfattet av autorisasjonsordningen etter helsepersonelloven (hpl.) § 48. Derimot vil flere av fagutdanningene som gir grunnlag for autorisasjon kunne kvalifisere for slik innplassering, dersom det etter HTA ikke gjelder en egen stillingskode for det aktuelle yrket. Vi spiller inn at det i Norge bør vurderes å etablere profesjonsnøytrale «muskel-skjelett behandler» stillinger i helsetjenesten, som rekrutterer fra flere autoriserende fagutdanninger. Dette vil kunne bidra til bedre rekruttering i hele landet, beholde personell i helsetjenesten, og styrke fagutvikling og samarbeid mellom profesjonene. 

Om forskning og fagutvikling

I forbindelse med høringer og debatt om endringer i refusjon av kiropraktorbehandling kom det klart frem at tap av helsedata som følger av refusjonsordningen ville være en svært uheldig konsekvens. Uten helsedata er det vanskelig å drive forskning og utvikling. Man mangler også beslutningsunderlag for å gjøre kloke valg om tjenesteutvikling. Osteopater og mange andre i privatfinansiert sektor er i dag de hemmelige helsetjenester når det gjelder statistikk og helsedata. Vi vil på det sterkeste anbefale at lovnad om kontaktpunkt og infrastruktur for innsamling av helsedata også for privatfinansierte helsetjenester følges opp.  

Informasjonsteknologi har bidratt til store fremskritt særlig når det gjelder kommunikasjon og samhandling. Vi ser et mulighetsrom i å gjøre enda bedre bruk av Helsenett ved å sikre enkel og rimelig tilgang for alt autorisert helsepersonell, uavhengig om helsehjelpen ytes i offentlig- eller privatfinansiert regi. Teknologi brukt på en god måte bidrar til mer effektiv ressursbruk. Her har blant annet KI-støtte for journalføring gjort store fremskritt. Digitale journalsystemer med mulighet for både Helsenett-integrasjon og KI, er godt tatt i bruk i vår sektor. 

Om det å rekruttere å beholde helsepersonell

Det nevnes ofte at en stor gruppe sykepleiere søker seg annet arbeid enn i helsetjenesten. Når vi ser på førstelinjetjenesten og muskel-skjelettplager, ser vi at det samme gjelder også andre yrker. Det er flere tusen autorisert helsepersonell i form av fysioterapeuter, osteopater, ergoterapeuter, naprapater, og andre, som velger andre karriereveier. Mange står i stillinger som kan sies å være innenfor helse og velferd, f.eks. i NAV og innen miljøterapi, friskliv og idrett. Men, mange ser seg nødt til å søke annet arbeid, selv om behovene er store når det gjelder kvalifisert helsehjelp til store pasientgrupper. Vi ser at ca 30% av de som utdanner seg til osteopat forlater yrket innen de første fem år. Som nevnt av NFF på dialogmøtet i desember er elefanten i rommet den ofte svært anstrengte kommuneøkonomien, hvor man på tross av gode intensjoner og ambisjoner ikke kan iverksette gode tiltak, men må kutte. Vi mener at man bør se på hvordan resurser i større grad følger pasientene, der de faktisk søker og får helsehjelp.  

Om osteopater og vår rolle i helsetjenesten

I Norge er det ca 650 osteopater, og akkreditert utdanning leveres av Kristiania i Oslo. Osteopater autorisert helsepersonell i 4 av 5 nordiske land, og totalt 12 europeiske land – altså omtrent i samme omfang som kiropraktorer. I Europa er det totalt ca 50 tusen osteopater. Utdanningen i Norge er på 240 studiepoeng over 4år, hvorav siste år inneholder mye klinisk praksis.

På nåværende tidspunkt registreres ikke helsedata inn i offentlige systemer fra osteopater i Norge. NOF utførte i 2019-2020 en tversnittstudie etter modell «Patient Reported Outcome Measures – PROMs», med i overkant 2 tusen respondenter. I denne rapporten kommer det frem at «En typisk pasient hos en norsk osteopat er en kvinne i 45-54 års alderen, yrkesaktiv og med muskel- og skjelettplager. Menn utgjør 1/3 av pasientene og er også typisk representert som yrkesaktiv og i 45-54 års alderen, og oppgir ryggplager som hovedårsak til behandlingsbehovet. Yngre og eldre personer er også godt representert i utvalget, med unntak av eldre over 75 år.» (https://osteopati.org/wp-content/uploads/Osteopatisk-behandling-i-Norge-PROM.pdf). 

Osteopaters fagfelt er muskel- og skjelettplager, i vid forstand. Vår felles førstelinje innen muskelskjeletthelse er bred, og består grovt sett av den offentlig finansierte og organiserte delen med allmennlegetjenesten og kommunens ulike tjenester, inkludert driftsavtaler for fysioterapeuter, og av privatfinansierte tjenester, hvor man finner osteopater, naprapater, avtaleløse fysioterapeuter, og andre. Det er omtrent 3500 fysioterapeuter med driftsavtale, dog et lavere tall i form av årsverk da mange avtaler er deltid, og det er i sum like mange kvalifiserte og autoriserte behandlere bestående av 650 osteopater, omtrent 500 naprapater, et stort antall avtaleløse fysioterapeuter, og omtrent 1000 kiropraktorer med restene av en avtale etter de siste års budsjettkutt. I sum leverer vi helt nødvendig kapasitet til store pasientgrupper. 

Den vanlige pasient vi møter er yrkesaktive kvinner og menn, med vondter og plager – som koster livskvalitet og sykepenger. Den privatfinansierte førstelinjetjenesten hvor de fleste osteopater jobber, driftes i all hovedsak som små og mellomstore klinikker; hvor en osteopat, en fysioterapeut, en kiropraktor, arbeider side om side, og har regelmessig kontakt med fastleger og andre i førstelinjen via Helsenett. Osteopater utfør kartlegging og vurdering, og gir kunnskapsbasert behandling, som også inkluderer aktive tiltak, ut fra individuelle behov med bedret funksjon som mål. Funksjon i den betydning om å klare å stå i arbeid, tåle hverdagens fysiske utfordringer, og mestre livet. 

Osteopater fungerer i praksis som førstelinje‑kontakter for pasienter med muskel‑skjelettplager, hvor de fleste oppsøker osteopat direkte uten henvisning. De tilbyr helhetlige «pakker» med manuell behandling, råd, øvelser og selvhåndtering, og møter ofte pasienter med langvarige plager og flere samtidige sykdommer. Behandlingen rapporteres som effektiv og godt tolerert, med svært lav forekomst av alvorlige hendelser. For beslutningstakere betyr dette at osteopati kan avlaste primærhelsetjenesten ved å gi trygg førstehåndsomsorg for muskel‑skjelettproblemer.

Osteopaters faglige relevans og bidrag tjenesten, med referanser

Denne oppsummeringen er primært basert på studier fra land hvor osteopatiutdanningene kan sammenlignes i større grad med den Norske utdanningen (oftest fire-årig fulltidsutdanning). Disse landene er England, Australia og New Zealand, mens det vises til sekundære referanser for andre europeiske land. 

• Pasientene oppsøker osteopater primært for muskel‑skjelettplager, særlig rygg‑ og nakkesmerter, og majoriteten er voksne i arbeidsfør alder, ofte kvinner (typisk 50–60 % kvinner) (1-4).
• Mange pasienter har kroniske eller subakutte plager og det er ikke uvanlig med komorbiditeter/tilleggsplager som hypertensjon, diabetes, angst, søvnforstyrrelser (2-9)
• Det vanligste er at pasienten selv oppsøker osteopat uten henvisning, og osteopatene fungerer oftest som førstelinjekontakt (82–88 % selvhenvisning) (1, 3, 5). 
• Generelt rapporteres manuelle terapier som godt tolerert; alvorlige hendelser etter osteopatibehandling er svært sjeldne ifølge systematiske oversikter (10). Pasienters oppfatning av bivirkninger er flerfasettert og påvirkes av forventninger, selve behandlingsmøtet og det kliniske utfallet (11, 12). Kliniske studier peker på høy grad av selvrapportert forbedring og lav frekvens av komplikasjoner (1, 2, 10).
• Litteraturen indikerer at osteopater ofte tilbyr «pakker av omsorg» som inkluderer råd, øvelser og selvhåndtering, og at samarbeid/henvisningsmønster varierer mellom land avhengig av regulering og helsevesenets struktur (1-9, 13-15) .

Samlet tyder litteraturen på at osteopater ofte fungerer som førstelinjekontakt for muskel‑skjelettplager hos voksne som i stor grad betaler privat, at behandlingen rapporteres effektiv og sikker med lav frekvens av alvorlige hendelser.

Vi takker for muligheten til å komme med innspill, og bidrar gjerne i videre samtaler om hvordan vi sammen kan arbeide for å ta alle gode krefter i bruk for en bedre folkehelse. 

Vennlig hilsen, 

Tomas Collin, leder

Norsk Osteopatforbund

Vestskogen, 2026.01.06

Referanser 

1.      Global review of osteopathic medicine and osteopathy 2020 2020.

2.      Burke SR, Myers R, Zhang AL. A profile of osteopathic practice in Australia 2010-2011: a cross sectional survey. BMC Musculoskelet Disord. 2013;14:227.

3.      Ellwood J, Carnes D. An international profile of the practice of osteopaths: A systematic review of surveys. International Journal of Osteopathic Medicine. 2021;40:14-21.

4.      Vaughan B, Fleischmann M, Sposato NS, Draper-Rodi J, Sampath KK, Treffel L, et al. Profile of patients presenting to Australian osteopaths: Results from a national health service use survey. Advances in Integrative Medicine. 2026;13(1):100590.

5.      Plunkett A, Fawkes C, Carnes D. Osteopathic practice in the United Kingdom: A retrospective analysis of practice data. PLoS One. 2022;17(7):e0270806.

6.      Alvarez G, Roura S, Cerritelli F, Esteves JE, Verbeeck J, van Dun PLS. The Spanish Osteopathic Practitioners Estimates and RAtes (OPERA) study: A cross-sectional survey. PLOS ONE. 2020;15(6):e0234713.

7.      Cerritelli F, Consorti G, van Dun PLS, Esteves JE, Sciomachen P, Valente M, et al. The Italian Osteopathic Practitioners Estimates and RAtes (OPERA) study: How osteopaths work. PLOS ONE. 2020;15(7):e0235539.

8.      van Dun PLS, Verbeeck J, Arcuri L, Esteves JE, Cerritelli F. The Profile of Belgian Osteopaths: A Cross-Sectional Survey. Healthcare. 2022;10(11):2136.

9.      Wagner A, Ménard M, Jacquot E, Marangelli G, Merdy O, Clouzeau C, et al. The profile of French osteopaths: A cross-sectional survey. International Journal of Osteopathic Medicine. 2023;49:100672.

10.    Bagagiolo D, Rosa D, Borrelli F. Efficacy and safety of osteopathic manipulative treatment: an overview of systematic reviews. BMJ Open. 2022;12(4):e053468.

11.    Carlesso LC, Cairney J, Dolovich L, Hoogenes J. Defining adverse events in manual therapy: An exploratory qualitative analysis of the patient perspective. Manual Therapy. 2011;16(5):440-6.

12.    Rajendran D, Bright P, Bettles S, Carnes D, Mullinger B. What puts the adverse in ‘adverse events’? Patients’ perceptions of post-treatment experiences in osteopathy – A qualitative study using focus groups. Manual Therapy. 2012;17(4):305-11.

13.    Bill A-S, Dubois J, Pasquier J, Burnand B, Rodondi P-Y. Osteopathy in the French-speaking part of Switzerland: Practitioners’ profile and scope of back pain management. PLOS ONE. 2020;15(5):e0232607.

14.    Fawkes CA, Leach CMJ, Mathias S, Moore AP. A profile of osteopathic care in private practices in the United Kingdom: A national pilot using standardised data collection. Manual Therapy. 2014;19(2):125-30.

15.    McIntyre C, Draper-Rodi J, Ferreira APA, Muddle L, McLeod GA, Sampath KK, et al. Characteristics of the practice of New Zealand osteopaths who manage patients with chronic pain. Pain Manag. 2024;14(12):625-32.