– Mannlige sykepleiere trenger noen å stå på skuldrene til

Av: Simon Gramvik, Kifinfo

Kan historien om mannlige sykepleiere bidra i arbeidet med å rekruttere flere menn til yrket? Det mener Ben Farid Røjgaard Nielsen, lektor ved Institutt for sykepleie- og ernæringsutdanninger ved Københavns Professionshøjskole.

Nylig skrev han en kronikk i bladet Sykepleien der han kritiserer både Danmark og Norge for å ha skrevet menn i sykepleien ut av historien.

– Når man skal bli sykepleier, har man behov for å stå på skuldrene til noen. Det gjelder også menn. Det betyr noe å kunne speile seg i noen som har gått veien før, sier Nielsen.

I dag er rundt 5 prosent av sykepleierstudenter i Danmark menn, opplyser han. Det er omtrent halvparten av nivået i Norge og Sverige, hvor andelen ligger rett over 10 prosent.

– Danmark ligger langt bak. Det synes jeg ver ekstremt interessant. Hvorfor gjør vi det? sier Nielsen, som selv underviser i sykepleie.

– Ja, hvorfor?

– Jeg tror det er mange årsaker. Sett utenfra har Norge jobbet mer strukturert over tid. Dere har hatt flere målrettede tiltak, mer offentlig samtale. I Danmark gjør vi ofte det samme igjen og igjen. De samme rekrutteringskampanjene, svarer Nielsen.

Men lektoren er altså mindre nådig i kritikken av norsk sykepleiehistorie:

– Dere har gjort mye riktig i Norge. Men dere har ikke gjort det godt nok med historien deres. Den finnes ikke.

Utestengte menn

Nielsen har selv intervjuet rundt 50 menn som utdannet seg som sykepleiere i Danmark før 1979. Studien bygger også på arkivmateriale fra Rigsarkivet. Fortellingene er samlet i boka Mænd i sygeplejen, utgitt i 2025.

I boka viser Nielsen hvordan både formelle og uformelle barrierer bidro til å holde menn ute fra sykepleieryrket, langt inn i etterkrigstiden.

Blant barrierene var lovverket. Sykepleie var lenge juridisk definert som et kvinneyrke.

– I autorisasjonsloven fra 1933 sto det at sykepleiere skulle være kvinner. Det innebar at menn i praksis manglet både rett til utdanning og autorisasjon, forklarer han.

I 1956 ble loven endret, og menn fikk formell rett til å starte på sykepleierskolen i Danmark. Likevel var det langt fra fritt fram.

– Etter 1956 fantes det 32 sykepleierskoler i Danmark. Under halvparten tok imot menn. Mange ble avvist bare fordi de var menn, selv om det nå var lovlig for dem å utdanne seg.

Også praktiske forhold begrenset adgangen.

– Studentene skulle bo på skolen. Menn kunne ikke bo sammen med kvinnene. Så hvor skulle de bo?

Løsningen ble at de første mannlige studentene fikk støtte til å bo privat i byen. Reglene var strenge, og alt var kjønnsdelt, forteller han.

Skrev historien til «sykepleierskeforbundet»

Mye av det som skjedde i Danmark, har paralleller til Norge. Det går fram av arbeidet til Ole Georg Moseng, professor emeritus ved Universitetet i Sørøst-Norge og forfatter av første bind av Sykepleierforbundets historie.

Der beskriver Moseng hvordan også norske menn måtte kjempe for å få innpass i sykepleien – og i Sykepleierforbundet. Et viktig vendepunkt kom med autorisasjonsloven av 1948 – åtte år før Danmark – som åpnet for at menn kunne utdanne seg til sykepleiere.

Året etter skjedde også en symbolsk endring.

– I april 1949 gikk de fra Sykepleierskeforbundet til Sykepleierforbundet. Fram til da hadde forbundet vært et eksklusivt kvinnelig domene, sier Moseng.

«Rivende utvikling»

De første fem mannlige sykepleierne i Norge ble tatt opp i sykepleierutdanningen i 1950. Også her finnes det klare paralleller til Danmark.

– Alle var utdannet ved det som i dag er Diakonhjemmet, den gang Diakonissesykehuset.

I 1968 var tre prosent av sykepleierstudentene menn. Da Mosengs bok kom ut i 2012, var tallet åtte prosent.

– Så man kan jo si at det har vært en «rivende utvikling», flirer han ironisk.

Mener det ikke skyldes lønn

Ifølge Moseng er sykepleie er fortsatt et av yrkene med sterkest kjønnsubalanse. Rundt 90 prosent av studentene er kvinner. I tillegg faller flere menn enn kvinner fra underveis i studieløpet.

– Hvorfor er det så få mannlige sykepleiere?

– En vanlig forklaring har vært lønn, at den er for lav. Og det stemte nok tidligere, sier Moseng.

Historikeren viser til 1970-tallet, da kvinnebevegelsen ofte pekte på lønnsnivået som hovedforklaring på menns fravær i yrket.

– Men da lønna for sykepleiere ble kraftig oppjustert på 1990-tallet, og sykepleiernes lønn passerte mannlige industriarbeidere, falt egentlig det argumentet bort.

– Sykepleiere fikk brukbare lønnsvilkår. Likevel ser vi ikke at andelen menn har økt i særlig grad. Da må det være andre mekanismer i spill.

I likhet med Ben Farid Røjgaard Nielsen understreker Moseng at det ikke finnes noe som tilsier at menn ikke egner seg for sykepleieryrket.

«Antimaskulin sexisme»

Så hvilke andre forklaringer finnes det?

I boka viser Moseng til den amerikanske sykepleierforskeren Vern L. Bullough, som mener det ikke bare handlet om formelle regler, men også om arbeidskultur.

– Han er nokså skarp i kommentarene sine, sier Moseng.

– Bullough mente at kvinnelige sykepleiere mer eller mindre bevisst stenger menn ute. Ikke formelt, men kulturelt. Menn blir upopulære, de får ikke status i de kulturene som eksisterer på arbeidsplassen. Han bruker uttrykket «en internalisert antimaskulin sexisme».

– Er du enig i beskrivelsen om en slags kjønnsdiskriminering mot menn?

– Jeg tenker at det er noe i det, men kanskje på en litt annen måte, sier Moseng.

Han peker på at sykepleie vokste fram i en tid der det fantes få andre muligheter for kvinner som ønsket kompetansebasert arbeid. Fra 1860-tallet og fram til mellomkrigstiden var sykepleie så å si det eneste rommet for yrkesutøvelse som krevde formell kompetanse.

Sykepleiens framvekst gikk hånd i hånd med den første feministiske bølgen, forteller Moseng.

– Kvinner ønsket kontroll over eget arbeid og egen kompetanse. Da ble feminismen en viktig del av sykepleiernes identitet.

Ifølge Moseng står situasjonen i Norden i forbløffende kontrast til for eksempel Italia, der en av fire sykepleiere er menn.

Mener det haster

Den amerikanske forskeren Chad O’Lynn har argumentert for at historien er nyttig for å forstå dagens skjeve kjønnsbalanse i sykepleien.

– Og der er du enig?

– Jeg har i hvert fall ikke funnet noen andre forklaringer som gir like mye mening, konkluderer Moseng.

Mosengs bok gir innsikt i arbeidsforholdene til de første mannlige sykepleierne i Norge. Samtidig er de mannlige sykepleiernes egne stemmer i liten grad dokumentert – i hvert fall hvis vi skal tro danske Ben Farid Røjgaard Nielsen.

Og Nielsen mener at det haster:

– Mange av sykepleierne som ble utdannet på 1950-, 60- og 70-tallet, er i dag oppe i årene, og deres erfaringer og fortellinger risikerer å gå tapt dersom de ikke blir dokumentert nå.

– Det er derfor jeg skriver til dere. Jeg har ikke tid til å gjøre det for Norge. Hvem skal gjøre det? sier Nielsen.

– Tidligere nevnte du at mennene trengte historiske forbilder – «noen å stå på skuldrene til». Hvordan kan det bidra til å rekruttere flere menn til sykepleie?

– Historiske forbilder gir en følelse av tilhørighet, legitimitet og faglig identitet. Når man ser at både menn og kvinner historisk har bidratt til sykepleiens utvikling, blir det tydelig at man ikke er et unntak, men en del av en felles profesjonell tradisjon.

Sykepleiens historie kan ikke bare fortelles gjennom ett kjønn, mener Nielsen.

– Dersom historien ensidig knyttes til kvinner, kan konsekvensen være at kjønnsstereotypier forsterkes, utdanningsvalg snevres inn og profesjonen fremstår mindre inkluderende.

– En samlet og mangfoldig historiefortelling kan derimot bidra til økt likeverd, bredere rekruttering og et mer robust helsevesen, sier Nielsen.

Les hele saken hos Kifinfo