Villrein trues av innavl og gener fra tamrein

Genetisk variasjon er viktig for at arter og bestander skal tilpasse seg endringer i miljøet. Ny forskning fra Norsk institutt for naturforskning (NINA) viser at det genetiske mangfoldet hos villreinen endres i raskt tempo. Tap av genetisk variasjon og innavl er en kjent risiko når leveområder stykkes opp, spesielt for små bestander.

– De norske villreinområdene kjennetegnes av nettopp små og isolerte bestander, men også høy genetisk innblanding fra tamrein. Begge deler anses som problematiske når forvaltningen skal forsøke å bevare en vill art, sier seniorforsker Brage Bremset Hansen i NINA.

Det finnes nasjonale og internasjonale bevaringsmål for villrein. De inkluderer å ivareta både den genetiske variasjonen og særegenheten til villreinstammer som fins naturlig innenfor et gitt geografisk område.

 – Tidligere forskning viser at tamreinen ikke stammer fra norsk villrein, men sannsynligvis en mer østlig underart, sier seniorforsker Olav Strand i NINA.

Analyser av 1400 villrein

Forskere har analysert unikt arvemateriale (DNA) fra hår- og vevsprøver fra nesten 1400 villrein. Prøvene stammer fra 22 av de 24 villreinområdene vi har i Norge.

Resultatene beskrives i den ferske rapporten Genetikk i kvalitetsnorm for villrein: nye metoder gir nye muligheter. Her anbefaler forskerne hvilke genetiske kriterier som bør gjelde når forvaltningen skal ta stilling til veien videre i arbeidet med Kvalitetsnorm for villrein.

Mål om å gjøre villreinen levedyktig

Kvalitetsnormen ble utarbeidet for å kunne forvalte villreinen (Rangifer tarandus tarandus) og villreinområdene i henhold til internasjonale forpliktelser og nasjonale mål. Det nasjonale målet er å ta vare på levedyktige bestander innenfor deres naturlige utbredelsesområder.

Genetisk variasjon er en av verdiene som måles i kvalitetsnormen. I den nye rapporten har forskerne undersøkt tap av genetisk variasjon, endring i effektive bestandsstørrelser, nivå av innavl og i hvor stor grad bestandene har opphav i tamrein.

Den effektive bestandsstørrelsen er et mål på hvor genetisk tilpasningsdyktig en bestand er. Den påvirkes både av bestandsstørrelse og hvor stor andel av bestanden som faktisk fører genene sine videre.

Alarmerende lav

– I flere av de ikke-nasjonale villreinområdene har det vært et stort og raskt tap av genetisk variasjon. De effektive bestandsstørrelsene er alarmerende lave, og graden av innavl er både høy og økende. Felles for disse bestandene er at de er små og isolerte, sier Bremset Hansen.

– Lav utveksling av gener kan over tid føre til tap av genetisk variasjon og svekket evne til å tilpasse seg endringer i miljøet, supplerer NINA-forsker Bart Peeters.

Oppstykket av mennesker

Historisk var villreinen utbredt i større sammenhengende områder. Menneskelig ferdsel og bygging av veier, hytter og annen infrastruktur har ført til at leveområdene er blitt oppstykket.

Dagens 24 villreinområder og deres bestander varierer mye i størrelse, men alle har liten eller ingen kontakt med andre bestander. I tillegg er flere av bestandene oppdelt i mer eller mindre isolerte delbestander.

Dilemma for forvaltningen

Flere av dagens bestander består av færre enn 100 dyr og har opphav i tamrein. Den effektive bestandsstørrelsen er mye mindre.

– Dette skaper et forvaltningsdilemma. Tiltak som reduserer barrierer, kan bedre utveksling av gener og styrke den genetiske variasjonen. Samtidig kan de føre til at bestander av mer eller mindre genetisk opprinnelig villrein får økt innblanding fra opprinnelig tamrein, forklarer Bremset Hansen.

Tiltak for å motvirke barrierer og isolasjon kan også øke risikoen for å spre smittsomme sykdommer, som skrantesjuke (CWD). Villreinen står overfor svært ulike utfordringer innen og mellom Langfjella og Dovre-Rondane. Det må de ulike tiltaksplanene ta hensyn til.

Forskernes anbefalinger

Forskerne mener at kvalitetsnormen bør inneholde kriterier for både tap av genetisk variasjon, effektiv bestandsstørrelse og grad av genetisk innblanding fra tamrein. Det er i tråd med tidligere anbefalinger og internasjonale prinsipper innen bevaringsgenetikk.

Halvparten av bestandene stammer fra tamrein. De inngår derfor ikke i Artsdatabankens rødlistevurdering av villrein. Flere andre bestander i og rundt Langfjella er også sterkt preget av genetisk innblanding. Dette utfordrer målet om å ta vare på villreinens egenart.

– Det er opp til myndighetene å avgjøre hva som er akseptabel tilstand, og hva norsk villrein skal være på kort og lang sikt. De må også ta hensyn til kulturelle, sosiale og økonomiske verdier. Våre anbefalinger er kun basert på genetiske analyser og faglige bevaringsbiologiske føringer, sier Bremset Hansen.