Hver fjerde fugl har forsvunnet fra jordbrukslandskapet

av Morten Günther

I Europa er det godt dokumentert at fuglearter knyttet til jordbrukslandskapet har hatt en kraftig tilbakegang i flere tiår. Siden 1980 har bestandene blitt redusert med rundt 60 prosent. Nye norske tall viser at den samme negative trenden også gjør seg gjeldende her i landet.

Fugleindeksen viser nedgang for mange arter

Overvåkingsprogrammet «Tilstandsovervåking og resultatkontroll i jordbrukets kulturlandskap», populært kalt 3Q, har pågått i regi av NIBIO siden 1998. Programmet følger blant annet med på arealbruk, landskapsendringer og hvordan disse påvirker biologisk mangfold.

– Vi har overvåket hekkende fugler i jordbrukslandskapet i 25 år, forteller NIBIO-forsker Christian Pedersen. For å oppsummere resultatene, har forskerne beregnet en egen fugleindeks.

Totalt finnes det rundt 34 arter som lever hovedsakelig i jordbrukslandskapet – såkalte kulturlandskapsfugler. Ikke alle er like vanlige eller har like stor utbredelse. Forskerne har derfor valgt ut de 22 artene som er vanlige nok til å gi et pålitelig bilde av utviklingen over tid.

Siden 3Q-overvåkingen startet i år 2000, fungerer dette året som referansepunkt (indeksverdi = 100). Siden den gang viser resultatene en jevn og tydelig nedgang gjennom hele perioden. I 2023 var fugleindeksen nede på rundt 75 – en reduksjon på cirka 25 prosent siden overvåkingen startet.

Noen arter øker, men de fleste går tilbake

Pedersen forteller at det er en viss variasjon fra art til art, men flere vanlige arter har hatt en særlig sterk tilbakegang.

– Gråtrost har gått tilbake med hele 56 prosent, mens bestandene av tårnseiler, gulspurv og buskskvett er redusert med rundt 50 prosent. Samtidig viser enkelte arter, som pilfink, gråspurv og stær en moderat økning på rundt 15 prosent.

– Den arten som har gjort det aller best er den vakre stillitsen. Bestanden av denne lille finkefuglen har økt med hele 54 prosent siden 2000.

Flere årsaker til tilbakegang

Det er viktig å huske på at det er veldig stor forskjell på de fugleartene som finnes i kulturlandskapet. De har ulike preferanser og ulike måter å leve på. Derfor er det ikke mulig å peke på en enkelt årsak til at alle artene går tilbake. På toppen av det hele kan klima spille en rolle.

Pedersen forteller at noen av de 22 artene er standfugler som er til stede i Norge hele året. Andre er trekkfugler som overvintrer lenger sør i Europa, eller i Afrika. Det er vanskelig å si sikkert i hvilken grad årsaken til tilbakegangen ligger her hos oss, eller om den skyldes forhold på trekket eller i overvintringsområdene.

– Det at vi også ser tilbakegang hos arter som befinner seg i Norge hele året, gjør imidlertid at vi må påta oss en stor del av ansvaret for hva som foregår, forklarer Pedersen. Samtidig må vi styrke samarbeidet på tvers av landegrensene. 

Endringer i arealbruk er hovedforklaringen

Ifølge forskeren er det først og fremst historiske og pågående endringer i landskapets innhold og bruk som forklarer nedgangen. Når jordbrukslandskapet blir mer ensartet – enten gjennom intensivering, større og mer ensidige produksjoner, eller ved at arealer tas ut av drift og gror igjen – forsvinner det viktige leveområder for mange fuglearter.

– Kantsoner, åkerholmer, beitemarker, våtmarker og småbiotoper gir mat, skjul og hekkeplasser. Når disse elementene forsvinner, svekkes livsgrunnlaget for fuglene. I tillegg har vi noen arter som hekker direkte på jordbruksarealet og som derfor er i direkte konflikt med vår matproduksjon. Dette gjelder for eksempel vipe, storspove og sanglerke, forklarer Pedersen.

For disse artene er det krevende når driften intensiveres på produksjonsarealet, for eksempel når vi utvider sesongen ved å øke antall slåtter. Økt drenering er også en utfordring.

Tiltak kan snu utviklingen

Resultatene fra 3Q-programmet gir et viktig kunnskapsgrunnlag for forvaltning og landbrukspolitikk.

For å bremse og på sikt snu den negative utviklingen, anbefaler forskerne blant annet følgende tiltak:

• Bevare og tilrettelegge leveområder for å sikre tilgang til mat og skjul

• Tilpasse driftspraksis til fuglenes livssyklus
• Ta vare på kantsoner, åkerholmer og våtmarker
• Skjøtte beitearealer og slåttemark
• Redusere bruk av plantevernmidler
• Hindre gjengroing og tilplanting med barskog

Flere eksisterende miljøtilskuddsordninger som egentlig er opprettet for andre formål, kan allerede ha en positiv effekt på fuglelivet, og noen ordninger kan kanskje justeres for å forsterke effekten.

Et symptom på noe større

– Når fuglebestandene går tilbake, er det ofte et signal om mer grunnleggende endringer i naturen, forteller Pedersen. Fuglene befinner seg høyt i næringskjeden og reagerer raskt på endringer i leveforhold. Derfor er de viktige indikatorer på miljøtilstand og økosystemer.

Færre blomsterplanter gir for eksempel færre pollinerende insekter – og dermed færre fugler.

– Den negative trenden ser dessverre ikke ut til å snu med det første. Derfor haster det å gjennomføre tiltak som kan få fuglebestandene til å øke, eller i hvert fall stabilisere seg, avslutter Pedersen.

Systematisk overvåking gjennom 3Q-programmet

Utviklingen i fuglebestandene er dokumentert gjennom 3Q-programmet, der hekkende fugler har blitt overvåket siden år 2000. Overvåkingen foregår på 130 faste flater á én kvadratkilometer, spredt over hele landet. På hver flate registreres fugler ved ni faste punkter, og tellingene gjennomføres hvert tredje år.

Datamaterialet gir en unik tidsserie som viser hvordan bestandene av fuglearter i jordbrukslandskapet har utviklet seg over mer enn 20 år.