Carl Thodesen: Drømte om fotballkarriere, ble en lagspiller i akademia

Av: Kristin Aukland, Kifinfo

Asfaltforsker og ingeniør. Har bodd i Egypt, Jemen, Thailand, Eritrea og USA. Flyttet til Norge da han var 30.

Nå er Carl Thodesen 45 år og entusiastisk ny leder for Kif-komiteen. Far til tre. Og prorektor ved OsloMet. Hvordan henger dette sammen?

Og hva har den mest illeluktende frukten i verden med Thodesen å gjøre? Mer om det etter hvert.

Først litt om hvordan Thodesen bare i løpet av noen sekunder gikk fra å «kun» være prorektor ved OsloMet og til å overta stafettpinnen etter UiO-rektor Ragnhild Hennum som leder for Komité for kjønnsbalanse og mangfold i forskning og høyere utdanning (Kif-komiteen).

– Jeg fikk en telefon fra departementet en stund før jul, og da sa jeg bare «ja» på flekken, sier han smilende.

Nå er Kif-komiteen oppnevnt av Kunnskapsdepartementet for perioden 2026 til 2029.

– Kif-komiteens arbeid har aldri vært viktigere enn nå. Jeg er veldig motivert for oppgaven og synes det er spennende både profesjonelt og personlig.

Med mennesker som drivkraft

Noen ganger møter man personer som er oppriktig engasjerte, åpne og nysgjerrige. Heldigvis. Men kanskje ikke så ofte blant toppledere?

Thodesen er i så fall unntaket som bekrefter regelen. Tidligere dekankollega Gro Jamtvedt støtter dette inntrykket av Thodesen:

– Carl er lett å like, alltid blid og med en særegen, åpen stil som noen ganger kan overraske. Han er glad i mennesker og alltid til stede i samtaler. Han er en god lytter, er ydmyk og lite selvhøytidelig, skriver hun på e-post.

Like sterke er lovordene fra Albert Lau, som kom til NTNU som stipendiat mens Thodesen var instituttleder:

– Carl har evnen til å samle mennesker og lede dem i en tydelig retning. Han har et naturlig lederskap og en karisma som gjør at folk lytter til ham og ønsker å følge ham, skriver førsteamanuensis Lau på e-post.

Det eneste Lau klarer å si om en mulig svakhet, er noe som også kan ses som en styrke:

– Carl lytter oppriktig til alles meninger, som er en styrke, men noen ganger kan gjøre beslutningsprosesser mer krevende.

– Engasjement smitter, og når jeg treffer en person jeg liker, går jeg den veien, sier Thodesen selv.

Menneskemøter styrte både hvilken mastergrad og hvilken doktorgrad han tok. En professor Thodesen likte godt, gjorde at det ble mastergrad i væskedynamikk, med denne som veileder.

– Det samme skjedde da jeg tok doktorgrad. Stjerneprofessor i veiteknikk Serji Amirkhanian, som jeg likte, ble veilederen min og da kunne jeg ta doktorgrad i utvikling av asfaltdekke ved Clemson University.

Men hvor kommer Thodesens «bemerkelsesverdige energi», som Lau kaller det, fra? Et engasjement og en energi som gjør at et halvannet times intervju går fort som et knips.

– Carl var både spennende og morsom å jobbe med. Han er uredd, åpen og innovativ, og vi satte i gang flere prosjekter sammen innen helse og teknologi, forteller Jamtvedt.

Les hele saken hos Kifinfo