Forfattere av ny bok føler seg sviktet av akademia

Av: Simon Gramvik, Kifinfo

– Du må være forberedt på at dette skjer. Fordi det skjer med oss alle, sier Marina Cano.

Hun er medredaktør for en ny antologi om kvinner og nederlag i akademia. På Teams sitter også medredaktør Rosa García-Periago.

– Jeg vil si at boka ble født av våre egne nederlag, sier Cano, som er førsteamanuensis i engelsk litteratur ved Universitetet i Valencia.

For Canos del handlet det blant annet om ikke å få fast stilling i akademia. Men erfaringen er langt fra unik:

– Det er veldig mye nederlag i akademia akkurat nå. Vi forventes å være gode undervisere, gode forskere og flinke til administrativt arbeid. Vi skal være perfekte på absolutt alt, sier García-Periago, universitetslektor ved Universitetet i Murcia.

– I en sånn situasjon er vi nesten dømt til å mislykkes, mener hun.

Akademiker – og influenser?

Redaktørene kritiserer det de beskriver som det nyliberale universitetet. Det fungerer som en kommersiell virksomhet, slik som Amazon eller Google, ifølge dem, Kjennetegnet er en kultur hvor alt skal måles og rapporteres, og hvor lønnsomhet settes over alt annet.

– Universitetene fungerer mer og mer som bedrifter, sier García-Periago.

Og kravene blir stadig flere, mener de.

– Du skal publisere, forske, undervise og gjøre alt det administrative arbeidet, sier Cano.

Du skal være «på» i alle mulige kanaler.

– Mange forskere driver med podkast, bygger profiler på sosiale medier eller sender ut egne nyhetsbrev på plattformer som Substack. Du forventes nesten å være influenser i tillegg til akademiker.

Hundre søknader til én jobb

Det nyliberale universitetet flasker opp nye stipendiater som bare det. Men uten en plan for hva som skal skje med dem når de er ferdige, mener forskerne fra de to spanske universitetene.

– Det blir ofte sagt at universitetene utdanner doktorgradskandidater også for det øvrige arbeidsmarkedet. Hva tenker dere om det, kan det også være positivt?

– Det spørsmålet er litt på siden av temaet for boka. Vi går egentlig ikke nærmere inn i den diskusjonen.
Cano forteller om en venn som er førsteamanuensis i humaniora.

– Hun sa til meg at hun egentlig ikke ønsker å veilede doktorgradsstudenter, selv om hun gjør det. Grunnen er at studentene begynner doktorgraden med et håp om at de skal få en framtid i akademia.

– Men sannheten er at når studentene er ferdige, kommer det sannsynligvis ikke til å finnes jobber til dem.

Arbeidsmarkedet er tøffere enn noensinne, ifølge henne.

– I dag, særlig i land som USA og Storbritannia, kan man få hundre eller to hundre søkere til én fast stilling, sier Cano.

Hun gjør et enkelt mattestykke:

– Hvis du har én jobb og hundre søkere, betyr det i praksis at 99 personer kommer til å mislykkes.

Fikk 50 bidrag

Også prosessen bak antologien speiler tilstanden ellers i akademia: Forfatterne fikk 50 forslag til kapitler.

– Til slutt endte vi opp med ti kapitler, og to av de bestilte vi.

Målet var å dekke mange sider ved nederlag i akademia, som moderskap og ulike minoritetserfaringer. Men noen temaer gikk igjen i de innsendte bidragene.

– Vi merket at vi fikk inn veldig mange forslag som handlet om usikre arbeidsforhold i akademia, som midlertidige kontrakter og mangel på faste stillinger.

– Nederlag er politisk

Hovedargumentet i boka er at problemene ikke er individuelle. Det handler ikke bare om at individer kommer til kort.

– Nederlag er politisk, insisterer García-Periago, som viser til at hvordan akademiske maktstrukturer, konkurranse og ulikhet gjør at noen grupper er langt mer utsatt for å «mislykkes» enn andre.

Ifølge redaktørene kan det å snakke om nederlag, gjør det synlig hvem og hva som blir verdsatt i akademia. Og hvem som skyves ut.

Cano gir et eksempel.

– Hvis jeg ikke klarer å produsere alle publikasjonene universitetet forventer av meg, så har jeg på ett nivå mislyktes. Men samtidig synliggjør det nederlaget også hvor urimelig eller destruktivt systemet kan være.

I antologien snur forfatterne opp ned på problemet. García-Periago viser til et av kapitlene i boka skrevet av litteraturviteren Theadora Jean:

– Hun skriver: «Jeg mislyktes ikke. Akademia sviktet meg».

«Å mislykkes er et privilegium»

I introduksjonen skriver redaktørene at «å mislykkes er et privilegium».

– Hva mener dere med det?

– For noen grupper er det også lettere å stå i nederlaget, og snu det om til noe positivt, svarer Cano
Bare det å kunne reflektere over nederlag er i seg selv en luksus.

– Folk som sliter økonomisk og profesjonelt har ofte ikke tid eller rom til å sitte og tenke over nederlag på den måten vi har gjort, sier Cano, som legger til at hun i perioder har kunnet støtte seg på familie og venner for å satse på sine akademiske prosjekter.

García-Periago påpeker at risikoen ved å feile er ulikt fordelt:

– Menn kan i større grad mislykkes «oppover», mens kvinner ofte mislykkes «nedover». Så det er lettere for menn å hente seg inn igjen etter et nederlag. Kvinner opplever oftere at nederlag får større konsekvenser for karrieren, eller for deres status.

Mest utsatt

En annen måte akademisk nederlag er politisk på, handler om maktforskjeller, mener Cano og García-Periago: Hvem er det som sitter trygt og utøver innflytelse? Hvem er sårbare?

– Hvis du sammenligner situasjonen til en rektor eller dekan med situasjonen til en midlertidig ansatt akademiker, er forskjellen enorm, sier Cano.

Hun peker særlig på deltidsansatte og nyutdannede stipendiater som må ta de oppdragene de får.

– Det er klart de er mer utsatt for å «mislykkes».

Akademia er fullt av hierarkier, mener redaktørene. Cano, som selv har jobbet i Norge, sier hun fikk høre at norsk akademia var mindre hierarkisk enn i mange andre land. Likevel mener hun at skjev maktfordeling preger universitetssektoren internasjonalt.

– Det gjør også risikoen for nederlag skjevt fordelt.

Norske (junior)forskere under press

– Forfatterne peker på et press som mange unge forskere i Norge vil kjenne seg igjen i.

Det sier Marte E. S. Haaland, leder av Akademiet for yngre forskere (AYF), et nettverk for samarbeid og erfaringsutveksling blant yngre forskere i Norge.

– Forskningsbevilgningene blir mindre, mange opplever at arbeidsoppgavene blir flere og antallet stillinger færre. Det bidrar til sterkere konkurranse, større usikkerhet og dårligere forutsetninger for å lykkes.

Haaland mener situasjonen i Norge fortsatt er annerledes enn i flere av landene som boka tar utgangspunkt i.

– Men utviklingen gjør det nødvendig å jobbe målrettet for at vi ikke skal gå i samme retning som i disse landene. Og det er et politisk ansvar å sørge for det, sier hun.

Les hele saken hos Kifinfo