Ikke slipp tenåringen for tidlig

En fersk undersøkelse fra Blå Kors viser at 52 prosent av foreldre synes det er vanskelig å snakke med tenåringen om psykisk helse, alkohol og rus, fordi de er redde for å si noe feil. 56 prosent er mest bekymret for sosiale medier, og 49 prosent er bekymret for ungdommens psykiske helse, ofte knyttet til mobbing eller utestenging.

Med andre ord: Foreldre er bekymret, men usikre. Ungdommer strever, men sier lite. Midt imellom står stillheten.

Når grepet løsner

Foreldre gjør mye for å beskytte barna sine. Vi leser oss opp på bilseter, nakkestøtter og alt som kan holde dem trygge. Vi holder hardt bokstavelig talt. Men i det øyeblikket barna blir tenåringer, løsner grepet. Ikke fordi vi vil det, men fordi de trenger mer frihet og rom til å være egne mennesker. Og nettopp da kan vi bli usikre: Hvilken rolle har vi nå?

Usikkerheten vokser i takt med stillheten

Mange tenåringer trekker seg tilbake og deler lite. Foreldre beskriver at de ofte blir stående på utsiden og føle seg avvist. Da er det lett å tenke at man gjør ting verre ved å spørre, eller at man ikke finner de rette ordene. Resultatet blir ofte at vi tier og avstanden vokser. Men dette er øyeblikket der vi trengs som mest. Stillheten betyr ikke at vi skal trekke oss unna. Den betyr at vi må våge å stå i det.

Snakk i fredstid

Altfor mange venter til en smell før de forsøker å snakke om det som er vanskelig. Men i krise er døren som regel lukket. Derfor må vi øve når alt er bra: stille små spørsmål, vise interesse, og tåle at svarene kommer litt etter litt. Det er de mange små samtalene i hverdagen som gjør det mulig å ta den store når det virkelig gjelder.

De små tingene gjør størst forskjell

I Blå Kors møter vi hver dag mennesker som kjenner på utenforskap og press. Vi ser hvor mye én trygg voksen kan bety. Det er sjelden de store talegaver som avgjør, men den som spør, som lytter, som tåler pausen og som kommer tilbake neste dag. Et trygt blikk kan veie mer enn all verdens forklaringer.

Foreldre trenger også støtte

Ungdomstiden er en tid med store omveltninger, både fysisk, psykisk og sosialt. Tenåringshjernen er under ombygging, og samtidig møter ungdom et digitalt landskap som

aldri tar pause. Her finnes fellesskap og kreativitet, men også kroppspress, mobbing, desinformasjon og rusglorifisering.

Ungdom trenger trygge voksne som kan hjelpe dem å sortere alt dette. Og foreldre trenger trygghet for å klare oppgaven. Det får man ikke alene. Her må skole, helsevesen og samfunn bidra. Når vi gir foreldre gode verktøy, gir vi også ungdom bedre forutsetninger for å stå støtt.

Trygghet handler ikke om kontroll

Foreldrerollen handler ikke om å overvåke ungdommen eller henge over dem. Det handler om å være nær nok til at de tør å komme til oss når de trenger det. Vi kan ikke skjerme dem fra alt, men vi kan være et sted å lande. Foreldrerollen slutter ikke når barnet går ut av bilsetet – den endrer form. I ungdomsårene er vi ikke ferdig; vi er bare kommet til et nytt kapittel.

Ikke slipp for tidlig

Ungdommene våre trenger fremdeles en hånd å holde i – selv om de ofte later som det motsatte. De trenger trygge voksne som tør å være der, også når det er vanskelig. Det viktigste vi kan gjøre nå er å ikke slippe taket for tidlig.