Ildsjeler er pådrivere for likestilling på universitetene

Av: Gunn Kvalsvik, Kifinfo

En ny artikkel, publisert i tidsskriftet Social Inclusion, gir et sjeldent innblikk i hvordan lokale aktører tolker, tilpasser – og tidvis motarbeider – institusjonelle handlingsplaner: Hvordan blir nasjonale strategier for likestilling og mangfold faktisk omsatt til handling ved norske universiteter?

– Vi ønsket å se på variasjon mellom universitetene, men også hvordan instituttene forholder seg til nasjonale strategier for likestilling og mangfold og oversetter disse til handling, sier Vivian Anette Lagesen, professor ved NTNU.

Studien er gjort av Lagesen, Julie K. Flikke, Martine Sletten og Knut H. Sørensen, og grunnlaget er en analyse av handlingsplaner, samt intervjuer med instituttledere og forskningsgruppeledere fra fem institutter ved hvert av de fire største universitetene. 

Tre mønstre

Forskerne har undersøkt hvordan mangfold forstås og implementeres, og hvordan ulike aktører forholder seg til det de kaller «autoritative stemmer» – altså nasjonale og institusjonelle føringer.

Lagesen forteller at de identifiserte tre mønstre for hvordan instituttledere og forskningsgruppeledere håndterte likestillings- og mangfoldsarbeid.

– Det ene er strategisk tilpasning. Her tolker lokale aktører aktivt og tilpasser handlingsplaner til egen kontekst og instituttets behov.

– Et annet mønster er symbolsk implementering. Med det mener vi at likestillingstiltak blir gjennomført for å vise at man gjør noe, uten at det nødvendigvis fører til reell endring.

– Det tredje måten handler om ignorering eller motstand. Informantene mener at handlingsplaner er irrelevante, eller motarbeider planene, ofte fordi de ikke oppleves som relevante lokalt, sier Lagesen.

Motivert av egne erfaringer

Mange var overraskende oppdatert og opptatt av mangfold, forteller Lagesen.

– Hvordan kan du forklare mønstrene dere fant?

– Først og fremst forteller de at kultur og lederskap lokalt har stor betydning for hvordan likestillings- og mangfoldsarbeid faktisk gjennomføres.

Lagesen fant også at handlingsplanene ble styrt av egen motivasjon, gjerne også egne erfaringer.

– Hadde man erfaringer med nedsatt funksjonsevne, eller tilhørte eller kjente til en eller annen form for minoritet, ble man mer motivert for å iverksette tiltak, sier hun.

Les hele saken hos Kifinfo